Å være hvit nå er å være anklaget

Hvit hud og forakt: Når antirasisme blir ny rasisme
Hva betyr det egentlig å være hvit i vår tid?
Det korte svaret synes å være: skyldig. Skyldig i kolonialisme, i undertrykkelse, i privilegier, i verdens urettferdighet. I dagens kulturelle klima fremstilles hvithet ikke som en nøytral egenskap, men som en moralsk defekt. Hudfarge er blitt ideologi – og den gale fargen er hvit.
De hvite reduseres til karikaturer
Det snakkes mye om stereotypier og strukturell rasisme, men sjelden om hvordan hvite i økende grad reduseres til karikaturer: som arrogante, grådige, historieløse, eller verre – uforbederlige. «Den hvite manns byrde» er snudd på hodet: Nå er byrden den hvite selv. Han er problemet.
De hvite dominerer
I akademia og aktivistmiljøer omtales «hvite verdier» – som rasjonalitet, individets frihet, hardt arbeid og objektiv kunnskap – som verktøy for dominans. Man tar ikke lenger oppgjør med reelle maktmisbruk, men med selve grunnlaget for vestlig sivilisasjon. I sin iver etter å dekonstruere hvithet, hugger man løs på det som mange oppfatter som fellesmenneskelige fremskritt.
Overlegenhet og underlegenhet
For hva vil man egentlig oppnå ved å assosiere hvit hud med moralsk svakhet og kulturell overlegenhet med skam? Skal man bygge et nytt menneske ved å demonisere det gamle? Skal frihet og fornuft forkastes fordi de i sin tid ble formulert av europeiske tenkere?
Dette er ikke rettferdighet. Det er omvendt rasisme. Når man kjemper for mangfold ved å avvise én gruppe, eller for inkludering ved å fordømme én farge, mister kampen sin etiske kjerne.
Hudfarge er ikke et verdenssyn.
Den sier ingenting om et menneskes karakter, innsats, visjoner eller verdier. Å være hvit betyr ikke å eie historien, men å bære den – på godt og vondt, som alle andre. Å tillegge mennesker kollektive egenskaper basert på pigment er ikke progressivt. Det er reaksjonært.
Vi bør heve oss over dette identitetsteatret.
La oss avvise ideen om at visse verdier tilhører én rase, én kultur eller én historisk epoke. Fornuft, arbeidsmoral og individuell frihet er ikke «hvite verdier». De er menneskelige idealer – og desto mer verdifulle fordi de kan deles av alle.