Mørke truer menneskeheten - vi unnslipper ikke
Vi er uvitende om den uendelige faren vi står overfor.
Vi lever i en dyp uvitenhet om kosmos og vi stenger alt ute for å finne trøst.
Det er slik at innenfor rammen av vår begrensede forståelse, vår uvitenhet, ligger et fristed fra grusomhetene som lurer bortenfor. Vi har hatt en tid med relativ ro, men vi står nå på stupet av en epoke full av fare. Menneskeheten står foran en nedstigning til dystopi.
Vi bor i en verden som skrangler videre, uvitende om avgrunnen som omgir oss.
Vår kollektive bevissthet, skjermet av uvitenhetens slør, forblir lykkelig uvitende om grusomhetene som ligger like utenfor vår fatteevne. Men denne lykken er flyktig, for fremskrittsmarsjen, drevet av den nådeløse jakten på kunnskap, truer med å knuse vår skjøre illusjon av trygghet.
Vitenskapene var en gang fyrtårn for opplysning.
De har blitt uvitende medskyldige i vår forestående bortgang. Hver disiplin, drevet av sin egen umettelige nysgjerrighet, avdekker fragmenter av sannhet som, når de settes sammen, avslører en virkelighet som er for grufull til å tenke på. Grensene mellom disipliner viskes ut, og de ulike kunnskapstrådene flettes sammen, og vever et teppe av terror som avslører vår naturs sanne eksistens.
Sløret av uvitenhet løftes og vi ser vår ubetydelighet.
Vi blir konfrontert med den sterke erkjennelsen av vår ubetydelighet i det enorme vidstrakte kosmos. Våre skjøre egoer, en gang oppblåst av forestillinger om overlegenhet, smuldrer opp i møte med kosmisk likegyldighet. Vi er bare støvkorn som driver i et uaktsomt univers, bestemt til å bli revet med av tidens nådeløse tidevann.
Noen blant oss vil gi etter for galskapen.
Deres sinn er ute av stand til å forene sannhetens enorme omfang med skjørheten i deres eksistens. Andre vil søke tilflukt i fornektelse, klamre seg til uvitenhetens trøstende omfavnelse i et fåfengt forsøk på å skjerme seg fra virkelighetens harde lys. Men det kan ikke være noen flukt fra fremskrittenes ubønnhørlige marsj, ingen tilflukt fra kunnskapens nådeløse fremskritt.
Vi er fylt av lengsler om trygghet.
I vår desperasjon kan vi lengte etter helligdommen til en ny mørk tidsalder, en retur til våre forfedres salige uvitenhet. Men en slik retrett er bare en flyktig fantasi, et svakt forsøk på å fornekte det uunngåelige. Mørket som venter oss er ikke et av uvitenhet, men av opplysning, et mørke opplyst av sannhetens kalde, harde lys.
Og så står vi på kanten av glemselen
Vi er klare til å stupe hodestups ned i avgrunnen. Skyggene blir lengre, galskapens hvisking blir sterkere, og mørket lukker seg rundt oss. Til slutt kan det ikke være noen flukt fra de skremmende utsiktene over virkeligheten som venter oss, ingen tilflukt fra den skremmende posisjonen vi inntar i kosmos. Vi er bare dødelige, dømt til å vandre i mørket, for alltid hjemsøkt av kunnskapen om vår egen ubetydelighet.