Verdens rike gjør at altfor mange er fattige

Eventyret om kverna handler om vår grådighet, vår undertrykking av andre, uetisk produksjon, vårt økonomiske system, vår mangel på kontakt med naturen, vårt jag etter rikdom, vår egoisme, vår mangel på oppmerksomhet overfor den gaven vi har fått ved å være her på Jorda.

En gang i gamle, gamle dager - her begynner historien

Det var to brødre, den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke en smule i huset, hverken av sul eller brød, og så gikk han til broren sin og bad ham om litt i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham, og ikke ble han synderlig glad i ham nå heller.

Gjør som jeg sier så skal du få, sa den rike - det sier de alltid

“Vil du gjøre det jeg ber deg om, skal du få en hel fleskeskinke,” sa han. Det lovet den fattige straks og takket til.

“Der har du den, reis så bent til helvete!” sa den rike og kastet fleskeskinka bort til ham.

Veien til helvete er lett å finne det er bare å fortsette

“Ja, det jeg har lovet, får jeg holde,” sa den andre, han tok skinka og la i vei. Han gikk og han gikk hele dagen, og i mørkningen kom han til et sted der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinka. Ute i vedskjulet stod en gammel mann med langt, hvitt skjegg og hugget juleved.

“God kveld,” sa han med fleskeskinka.

“God kveld igjen! Hvor skal du hen så sent?” sa mannen.

“Jeg skal nok til helvete hvis jeg er på rett vei,” svarte den fattige.

Det vi gjør i helvete er det samme som vi gjør her nå

“Jo, du er gått riktig nok, det er her,” sa den gamle mannen. “Når du kommer inn, vil alle sammen kjøpe fleskeskinka, for flesk er sjelden mat i helvete. Men du skal ikke selge den med mindre du får den håndkverna som står bak døren. Når du så kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert, den.”

Han med skinka takket for god beskjed og banket på hos fanden.

Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt: Alle djevlene, både store og små, stimlet sammen om ham som maur om en makk, og den ene bød over den andre på fleskeskinka.

Fanden er de rike og vedhuggerens kompetanse vil de ha for å bli rikere

“Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekvelden, men siden dere er så forhipne på den, får jeg vel like godt overlate den,” sa mannen. “Men skal jeg selge den, vil jeg ha den håndkverna som står bak døren der borte.” Den ville fanden nødig være med, og han tinget og prutet med mannen. Men da ble han ved sitt, og så måtte fanden ut med den.

Da mannen kom ut i gården, spurte han den gamle vedhuggeren om hvordan han skulle stille kverna, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la i vei hjemover det forteste han kunne. Men likevel kom han ikke hjem før klokka slo tolv julenatten.

Symboler og underholdning får vi - hjem til jul for å feire må ikke glemmes

“Men hvor i all verden blir det av deg da?” sa kjerringa. “Her har jeg sittet time ut og time inn og hipt og ventet og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrøten.”

“Å, jeg kunne ikke komme før, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg óg. Men nå skal du se,” sa mannen, og han satte kverna på bordet og ba den først male lys, så duk, så mat og øl og alt som godt var til julekveldskost, og etter som han befalte den, så malte kverna. Kjerringa korset seg den ene gangen etter den andre og ville vite hvor mannen hadde fått kverna fra, men det ville han ikke ut med.

Julefeiring og alle slags feiring til vi stuper av det og verden med oss

“Det får være det samme hvor jeg har fått den, du ser kverna er god, og at kvernvannet ikke fryser,” sa mannen. Så malte han mat og drikke og alle gode ting til hele julen, og tredjedagen bad han til seg vennene sine, da ville han ha gjestebud.

Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe.

“Men hvor har du fått all rikdommen fra?” sa han til broren.

Vi vet hvor alt kommer fra det var her før oss

“Bak døren,” sa han som eide kverna, han brydde seg ikke om å gjøre ham noe regnskap for det, han. Men ut på kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke bare seg, da kom han frem med kverna.

“Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen,” sa han, og så lot han kverna male både det ene og det andre. Da broren så det, ville han endelig ha kverna, og langt om lenge skulle han da få den, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle mannen beholde den til slåttonna. “For har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp mat for mange år,” tenkte han.

Alle må bidra for å holde kverna i gang for de rike

I den tiden kan en nok vite kverna ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den. Men den andre hadde tatt seg vel i vare for å lære ham å stille den. Det var om kvelden den rike fikk kverna hjem til seg, og dagen etter bad han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene, han skulle selv lage dugurden i dag, sa han.

Da det led mot dugurdstid, satte han kverna på kjøkkenbordet.

“Mal sild og velling, og det både fort og vel!” sa mennen. Og kverna til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle og siden ut over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stellet og skulle få kverna til å stanse, men hvordan han fingret og dreide på den, så holdt kverna på, og om litt nådde vellingen så høyt at mannen holdt på å drukne. Så rev han opp stuedøren, men det varte ikke lenge før kverna hadde malt full stua óg, og det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han nå fikk døren opp, ble han ikke lenge i stua. Han satte ut, og sild og velling etter ham så det fosset utover både tun og jorder.

Og tida går og alt er som det var de rike blir rikere og de andre blir slaver

Nå syntes kjerringa, som cvar ute og breidde høy, at det tok for lang tid før dugurden ble ferdig.

“Om ikke mannen roper hjem, så får vi gå likevel. Han kan vel ikke stort med å koke velling, jeg får vel hjelpe ham,” sa kona til slåttefolkene.

Friheten til de mange forsvinner og det er ikke slik vi skal ha det

Ja, de tok til å rusle hjemover, men da de kom opopover bakkene, møtte de sild og velling og brød, og mannen sjøl foran flommen.

“Gud gi det var hundre vommer på hver av dere. Men pass dere så dere ikke drukner i dugurdsvellingen,” skrek mannen, han satte forbi dem som den onde var i hælene på ham, og nedover dit broren bodde. Han bad ham for Guds skyld ta igjen kverna, og det på øyeblikket.

Nok til alle mot betaling er ikke en god ordning

“Maler den en time til, så forgår hele bygda av sild og velling,” sa han. Men broren ville slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk opp en gård, mye gildere enn den broren bodde i. Med kverna malte han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater. Gården lå tett ved havkanten, så det lyste og glimtet i den langt utover sjøen. Alle som seilte fordi der, skulle nå innom og besøke den rike mannen i gullgården, og alle så ville de se den forunderlige kverna, for den gikk det ord om både vidt og bredt.

Alle som har penger kan bli med og de som ikke har blir forlatt

Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kverna. Han spurte om den kunne male salt. Jo, den kunne da male salt, sa han som eide den, og da skipperen hørte det, ville han ha kverna, den fikk koste hva den ville. For hadde han den, tenkte han, så slapp han å seila langt av sted over farlige farvann etter saltlaster.

I førstningen ville mannen ikke være av med den. Men skipperen både tigget og bad, og til sist solgte han den og fikk mange, mange tusen daler for den. Da skipperen hadde fått kverna på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd mannen skulle betenke seg. Å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunne, og da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kverna opp.

Evig vekst er til ingen nytte vi ødelegger for oss selv

“Mal salt, og det både fort og vel!” sa skipperen. Ja, kverna satt til å malte salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skuta full, ville han stanse kverna, men hvordan han bar seg at, og hvordan han stelte på den, så malte kverna like fort, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til sist sank skuta.

Der står kverna på havets bunn og maler den dag i dag, og derfor er det salt i sjøen.

Tenk allegorier, tolkning, sannhet - tenk deg den virkelige verden

Eventyr har dobbel bunn, flere lag i historien som kan tolkes på flere måter. Kverna som er naturen kan lage alt som trengs, alle kan få sin del og så ender det slik......

Jorda er rik, og vi trenger ikke store fabrikker/kverner som lager mengder. Det er nok til alle. Naturen er full av frukter og bær i alle farger. Vi lager for mye, spiser for mye, kaster resten og alle vil ha mer. Mandler vokser nesten helt av seg selv. Høst og spis det du trenger og ikke vær grådig. Griser og andre dyr gir nok mat til alle hvis vi forvalter systemene på riktig måte. Høst av naturens grøde, slapp av og ikke strev så mye unødvendig.

Photo by Todd Trapani