Fortellingen om landet ditt gir deg selvforståelse
Hvilken retning skal vår kultur ha? Hvilken retning skal din kultur ha?
En mytisk fugl kan representere helhet, visdom og veiledning i tider preget av uro, ytre press og identitetsoppløsning. Slik var det en gang i det gamle Persia, nå Iran. I norrøn mytologi hadde vi Hugin og Munin som fulgte med på alt, og hver morgen fikk Odin vite alt som skjer. Mange søker etter det som kan binde oss sammen – ikke i nostalgi, men i retning. Vi snakker ofte om verdier, men sjelden om røttene som gir dem næring. Vår historie, vår kultur, vår etnisitet er vår styrke og de skal leve og utvikles av de som har vært her lenge.
For over tusen år siden, i det som i dag er Iran, sto det persiske språket og folkets selvforståelse på randen av utslettelse. Én mann, dikteren Ferdowsi, tok opp pennen og skapte Shahnameh – ikke bare som et litterært mesterverk, men som en sivilisatorisk redning. Han forvandlet myter, historie og språk til et fellesskap ingen hær kunne utslette.
I eposet Shahnameh finnes ideer som kan snakke også til oss, her i Norden. Ikke fordi vi deler den samme historien, men fordi vi står overfor lignende spørsmål: Hva skal bære oss videre som nasjon? Hvilke fortellinger styrker fellesskapet? Hvordan bevarer vi kulturell egenverdi i møte med en verden som trekker i mange retninger?
Dette handler om hvilke prinsipper og verdier fra Shahnameh som kan være til nytte i dagens Norge – ikke som importert ideologi, men som inspirasjon til å styrke det norske og nordiske på egne premisser. For som dikteren Ferdowsi selv skrev: «Om Iran ikke finnes, så finnes heller ikke jeg.» Kanskje vi i vår tid bør spørre: Hva er det ved Norge vi ikke har råd til å miste? Vi må jobbe for at vi ikke forsvinner, og blir til intet.
1. Språk og fortelling som fundament for fellesskap
Ferdowsi reddet det persiske språket ved å bruke det. Ikke bare som et verktøy, men som en verdibærer. Han fjernet fremmedspråklige elementer for å gjenoppvekke en kulturell selvfølelse – en identitet tuftet på egne røtter. Dette minner om Ivar Aasen og landsmålet, om den norske folkesjela slik den ble nedfelt i sagn, viser og eventyr.
I dag ser vi hvordan språket vårt endres av internasjonale medier, teknologiske plattformer og kommersielle krefter. Det er ikke nødvendigvis en trussel, men det stiller krav til bevissthet. Hvis vi ikke lenger forteller våre egne historier, hvem skal da gjøre det for oss? Shahnameh minner oss om at fortellingene vi bærer, også bærer oss.
2. Moral over makt – rettferdighet som samfunnets kjerne
Helten Rostam gir konger legitimitet, men søker aldri tronen selv. Han kjemper ikke for ære, men for orden – for en rettferdig balanse mellom folk og ledere. Det er en dyp etisk grunntone i Shahnameh: Makt må alltid ha moralsk forankring.
Norge har en sterk tradisjon for rettsstat og tillit mellom folk og myndigheter. Likevel ser vi tegn til økende avstand mellom styrende og styrte. Shahnameh kan inspirere til å gjenreise idealet om ansvarlig lederskap – ikke som et privilegium, men som et oppdrag. Folkestyret må hele tiden fornyes gjennom etisk refleksjon.
3. Kultur som motstandskraft
Da Ferdowsi skrev, var Iran okkupert og i ferd med å miste sin kulturelle egenart. Han svarte ikke med våpen, men med ord. Shahnameh ble et åndelig festningsverk – en påminnelse om at kultur ikke er luksus, men overlevelse.
I vår tid møter vi en annen type press – global kommersialisering, teknologisk avhengighet og kulturell utvisking. Ferdowsi minner oss om at den dypeste formen for frihet ikke alltid er politisk, men kulturell. Et samfunn som kjenner seg selv, kan stå støtt i stormen.
4. Åndelighet uten dogmer
Simorgh, den mytiske fuglen i Shahnameh, representerer helhet, visdom og veiledning – en bro mellom menneskelig erfaring og kosmisk innsikt. Hun er ikke bundet til én religion, men taler til menneskets dypeste behov for mening og retning.
I et sekulært Norge – der mange har forlatt tradisjonell tro – finnes det fortsatt en tørst etter åndelig dybde, etter fellesskap og verdighet. Kanskje vi trenger nye språk for det hellige – ikke religiøse systemer, men kulturelle symboler som Simorgh: fellesskapsbærende, visjonære og inkluderende.
5. Kollektivt minne som fremtidsberedskap
Shahnameh er et minnearkiv – ikke bare for hva Iran var, men for hva det kunne være. På samme måte kan nordiske myter, sagaer, folkeviser og lokale historier brukes som speil og kompass. Ikke som nostalgiske lengsler, men som næring for fremtidens fellesskap.
Vår største fare i dag er ikke å glemme historien, men å slutte å bruke den. Ferdowsis metode var å løfte fortidens visdom inn i samtiden – med et språk og en rytme folk kunne kjenne igjen. Kan vi gjøre det samme i dag, med våre egne fortellinger? Hvilke fortellinger kan vi lage om Norge i dag, og i hvilken retning er det vi går?
Samfunnet deler seg - jeg, de - oss, dem
Vi lever i en tid der mange kjenner på uro og avstand – til beslutningstakere, til fellesskap, til egen identitet. Shahnameh viser at det er mulig å møte slike kriser med å skape – ikke ødelegge. At ord kan være handling. At kultur kan være grunnmuren i frihet.
Ferdowsis epos tilbyr ikke en ferdig løsning for Norge, men et forbilde på hva det vil si å bære et folk gjennom stormen – med fortellinger som verktøy og verdighet som kompass. Det er kanskje dét vi trenger mest akkurat nå: en fornyet vilje til å se på kultur ikke som pynt, men som vår dypeste beredskap.
Linker
Referanse: Eposet Shahnameh av Ferdowsi - se Amazon.
Bilde Pexels Tom Swinnen