Myten om Sisyfos er lærdommen om vår verden, og lærdommen er vanskelig å praktisere

Sisyfos var en konge i den greske mytologien, kjent for sin listighet og arroganse. Han regjerte over byen Korint og var ikke bare smart, men også en stor egoist. Han likte å lure gudene og bryte deres regler, noe som til slutt førte til hans fall.

En gang avslørte han en hemmelighet om Zeus, gudenes konge, noe som gjorde Zeus rasende. Som straff sendte Zeus dødsguden Thanatos for å hente Sisyfos til underverdenen. Men Sisyfos var ikke lett å overliste – han lurte Thanatos ved å lenke ham fast med sine egne lenker, noe som gjorde at ingen kunne dø i hele verden. Dette skapte kaos, og til slutt grep Ares, krigsguden, inn og frigjorde Thanatos.

Sisyfos ble tatt til Hades (underverdenen), men han lurte også dødsguden en gang til! Før han døde, ba han sin kone om å ikke begrave ham ordentlig, slik at han kunne bruke dette som en unnskyldning for å vende tilbake til de levendes verden og ordne opp. Da han kom tilbake, nektet han å dra tilbake til dødsriket.

Til slutt fikk Zeus nok og dømte Sisyfos til en evig straff. Han ble tvunget til å rulle en enorm stein opp en bratt bakke. Hver gang han nesten nådde toppen, rullet steinen ned igjen, og han måtte starte på nytt. Dette ble hans evige skjebne – en uendelig, meningsløs oppgave som symboliserer kampen mot det umulige.

Myten om Sisyfos tolkes ofte som et bilde på menneskets kamp mot meningsløsheten i livet, men den viser også hvordan vår listighet og arroganse kan lede til konsekvenser vi ikke kan unnslippe.

En annen tanke er at når vi kjenner verden godt, kan vi bruke den godt, forstå mye og innrette oss for å leve gode liv.

Photo by SLAYTINA