Politikerne styrer oss med vilje til frihetsreduksjon og fattigdom i Norge

Norge styrer etter en bevisst pengeutvanning som gradvis har ført til fattigdom i Norge. Landet deltar i et internasjonalt USD basert samarbeid. De samlede resultatene av denne politikken er nå svært synlige. Det er nå samtidig mange kortsiktige effekter som forsterkes på grunn av krig, kraftpolitikk, folkevandringer, men den langsiktige effekten er bevisst og sterkt politisk styrt. Med slik bevisst pengeutvanning som vi har vil fattigdommen alltid øke. Pengepolitikken gir utvanning av alle realverdier og økt fattigdom i landet. Det skjer samtidig en stor verdioverføring til de som har posisjonert seg riktig - de som har realverdier.

Vi er del i et stort USD basert system som helt tydelig har slike konsekvenser. Nesten alle stater i verden har et slikt pengeutvanningssystem med 2-5% årlig pengeutvanning, og stadige kriser når systemets svakheter må dras inn. Systemet er faglig svakt, og er ikke laget for å tjene en bred og rik allmennhet - helt uten fattige.

Forskjellene mellom rik og fattig øker derfor helt unødvendig i Norge

Vi må skille mellom de lange og korte effektene. For tiden opplever Norge økte priser på mange områder. Inntekter for store grupper nederst på den sosiale rangstigen stiger mye langsommere enn prisutviklingen. Dette har vart lenge, kanskje helt siden statsmakten kom til Norge. For mange er resultatet fattigdom. Et anslag er at over 500.000 mennesker nå er fattige i Norge. Dette er en skam. Det kan også være en begynnelse.

Norge hadde for lenge siden uttalte ambisjoner om stor grad av økonomisk likestilling for sine innbyggere. Det egalitære samfunn var mantraet. Nå sklir det ut. Det har sklidd ut i mange år. De økonomiske forskjellene mellom folk øker. Det har i lang tid blitt stadig mer fattige folk i landet, og de rikere blir helt unødvendig stadig rikere, ja, økningen i rikdom går fortere enn noen gang. I Norge har ikke alle god livskvalitet nå. Dette er umoralsk. Konsekvensen av store forskjeller i inntekt, formue og makt er nå svært synlige. I hovedsaken er dette resultatet av en bevisstøkonomisk politikk.

Glimt fra situasjonen nå:

• De store og økende forskjellene mellom rik og fattig er et tegn på bevisst politikk og svak moral hos politikerne. Våre politiske institusjoner kan løse dette dypest sett moralske problemet.
• De som skaffer seg kunnskap om helse, økonomi og hvordan alt henger sammen blir ikke ofte fattige og de lever lengst. De som er uten denne kunnskapen lever kortest og har mest psykiske problemer underveis.
• Undervisningssystemet i Norge innen økonomi på alle nivåer er basert på ideer som vil føre til gradvis øket fattigdom, og en langsiktig konsekvens der ordet slaveri kommer opp.
• Folk uten kunnskap om helse røyker fem ganger så mye som dem som har mye kunnskap. De som har lite kunnskap om sunn mat bruker dårlig mat, men også fordi sunn mat er dyr.
• Politiske tiltak for å gi folk kunnskap om alt innen helse og livskvalitet har sviktet totalt, og forskjellene mellom folk i Norge har økt.
• Utviklingen har ført til at barnefattigdom øker mer enn snittet for hele befolkningen. Barnefattigdom er en årsak til mye helseforskjeller og kunnskapsforskjeller i et voksensamfunn.
• Barnefattigdom kommer hos foreldre med lav kunnskap om helse, økonomi og hvordan alt henger sammen. Dette gjør at mange barn av fattige foreldre har dårlig helse og faller etter andre barn.
• Gunstige skatter for barnefamilier har ikke holdt tritt med stigningen i kostnadene i samfunnet.
• Samfunnet må ha systemer som sørger for at de som skal ha økonomiske ordninger får dem.
• Politiske vedtak følger ikke opp økningen i barnefattigdom slik at tilskuddene til ytelser for de som har barn er i tråd med levekostnadene.
• Et homogent samfunn med full integrering er en forutsetning for reduksjon av fattigdom og øket snitt-livslengde.
• De rikeste ti prosentene av Norges befolkning har hatt stor økning i formuen siden 2010. De laveste 50 prosentene har ikke hatt noen økning i formuen siden 2010. Forskjellene er en konsekvens av politikken som er ført i mange år. Den politiske viljen eller evnen til løsning mangler.
• Forskjellen i levetid mellom rik og fattig, mellom de med kunnskap om helse, økonomi og hvordan alt henger sammen og de uten slik kunnskap er opp til 10 år.
• Fattigdomsreduserende tiltak må gjelde for alle små barn - barnefattigdom må unngås for enhver pris. Det må legges inn spesielle tiltak for å skape økonomisk likhet mellom alle barn. Konsekvensen av barnefattigdom er oftest dårlig livskvalitet senere i livet.
• Nesten tolv prosent av alle barn i Norge kommer fra hjem med dårlig råd. Dette får konsekvenser. Barna vantrives på skolen, sliter psykisk og blir mobbet, får ofte dårlige skoleresultater.
• Barnehage er en stor kostnad og bør gjjøres gratis slik som skolen, og alternative ordninger bør vurderes. Dette har Norge råd til.
• Ensidig fokus på utdannelse som suksessfaktor for livskvalitet er ren propaganda. Brede utdannelser på lave akademiske nivåer gir mange muligheter, kombinasjon av yrker kan være bra for mange. Ved endringer i arbeidsmarkedet kan folk med bred utdannelse greie seg godt. Verdien av akademisk utdannelse er sterkt overdrevet. De fleste innbyggere i Norge har praktiske yrker.
• Utdanningssystemet i Norge er råttent. I 2019 var 18 prosent av de mellom 18 og 66 år i Norge både arbeidsløse og samtidig ikke under utdanning. Utdannelsen må oppmuntre til fleksibilitet, god praksis og være uten aldersbegrensninger
• Sosiale støttetiltak må være rikelige. Det er mange årsaker til at folk ikke er i arbeid..
• Innsatsen for å få flere funksjonshemmede som vil ut i arbeid må økes.
• Det bør innføres plikt om jobbtilbud til arbeidsledige for alle bedrifter med over 50 ansatte. Arbeidsgivere og støttesystemer har ikke lykkes med å inkludere mennesker med funksjonshemninger.
• Det ble ikke tatt høyde for risikoen for redusert livskvalitet under de ekstreme tiltakene under pandemien,og pandemien økte forskjellene. Dette må rettes opp.

Fattigdom og svekket livskvalitet i Norge

Vi har et samfunn med til dels store forskjeller i livskvalitet. Disse forskjellene har blitt større de siste årene. Politikerne har et uttalt mål om forbedringer, men de har ikke kommet. En lettvint hurtiganalyse av fattigdomsproblemet er umoralsk og unngår kjernen i problemet. Problemet er stort og bevisst styrt. Vi kan ikke bare la dette skje.

Pengeutvanningen må stoppes, og praktisk politikk må legges om i retning allmenn velstand for alle. Alternativet er at de store folkegruppene blir ført inn i en slavelignende tilstand. Tro det eller ei - så alvorlig kan konsekvensen bli på lang sikt, for de som kommer etter oss.

Konsekvensen av dagens pengepolitikk er stadig lavere livskvalitet. Vi deltar i pengeutvanning i stor skala i et internasjonalt styrt USD spill. Med 2-5% per år går det så langsomt at det er bare de gamle som ser det klart. Jeg ser en umoralsk skjult utvikling.

Link: Rapid review of inequalities in health and wellbeing in Norway since 2014

Photo by Trinity Kubassek