Økonomisk politikk omfordeler verdier i samfunnet

Ingen menneskeskapte samfunn er naturlige. Alle steder har menneskene etablert metoder/systemer/organer som styrer samfunnet. De som ikke vil bli styrt må gå til ekstreme skritt, og isolere seg på en eller annen måte. Det er likevel vanskelig å unngå fellesskapets styring. Vårt demokrati er en av metodene samfunnet styres på. I alle slike samfunn er det store, til og med enorme, forskjeller på hvor stor del av fellesskapets verdier innbyggerne har. Vi har alt fra miiliardærer til fattige. Det er ingen tilfeldigheter bak denne situasjonen. De som har makta vil ha det slik.

TENK ETTER: Vi kan ha et egalitært samfunn der alle har nok

Samfunn med store forskjeller, kanskje ekstreme, der noen få monopolister eier alt og har all innflytelse finnes overalt i verden i dag. Det er selvfølgelig mulig å skape et samfunn der verdier er rimelig fordelt mellom de fleste eller kanskje alle. Alle variantene kan skapes med bevisst politikk via bruk av politisk makt.

Det er mulig å implementere økonomisk politikk som omfordeler verdier fra en gruppe mennesker til andre. De gruppene som er involvert, og egenskapene de har, kan variere avhengig av politikkens mål og intensjonene bak den.

De gruppene som mottar overføringer eller rammes av reduksjoner kan være definert etter ulike kriterier:

• Inntekt eller formue: Hvem skal ha formuene i landet: Alle jevnt fordelt, noen få utvalgte, lokale fellesskap, ett sentralt fellesskap, staten En politikk kan rettes mot å omfordele ressurser fra de som har høy inntekt eller formue til de med lavere inntekt eller formue eller til staten. Det kan også være mulig å bygge opp en elite som eier alle realverdier. Dette kan gjøres gjennom skattesystemet eller direkte overføringer. Fordelt eierskap og økonomisk politikk er grunnfjellet et samfunn er bygget på.

Her er eksempler på det man kan gjøre:

• Sosioøkonomiske faktorer: Politikk kan rettes mot grupper basert på sosioøkonomiske indikatorer som utdanning, eierskap, yrke, geografisk plassering eller til og med etnisitet for å utjevne ulikheter eller styrke noen grupper på bekostning av andre.

• Sosiale behov: Noen politikker fokuserer på å hjelpe spesifikke grupper som barn, eldre, funksjonshemmede eller arbeidsledige for å sikre deres velferd. Helt andre politikker kan også tenkes der kriterier for seleksjon som apartheid, overlegen rase, religion eller sosial klasse prioriteres. Noen politiske systemer kan også prioriteres på bekostning av andre.

Egenskapene disse gruppene må ha, kan variere avhengig av politikkens målsetning. For eksempel:

• Ulikheter i inntekt eller formue: Gruppene kan differensieres basert på deres økonomiske status. De som har høyere inntekt eller formue, og de som har mindre, vil være grunnleggende for en omfordelingspolitikk. Målet med politikken bestemmer det som skjer.

• Sosiale behov: Gruppene som trenger bistand, for eksempel de med lav inntekt, de som er arbeidsledige, eller de som ikke har tilgang til helsetjenester eller utdanning, kan være mottakerne av omfordelingspolitikken. Det kan også forekomme reduksjoner og nye prioriteringer. Budsjetter avgjør.

• Økonomisk aktivitet: Noen ganger rettes politikk mot bestemte sektorer eller grupper innen økonomien for å fremme vekst eller utjevne ulikheter, for eksempel småbedrifter, jordbrukere eller teknologiutviklere. Det kan også skje det motsatte at noen skal bort eller få redusert betydning.

Tenk over dette og mulighetene som finnes

Politikkens suksess og aksept avhenger ofte av hvordan gruppene defineres, og hvordan omfordelingen presenteres for samfunnet. Det er en balanse mellom å fremme rettferdighet og samtidig opprettholde insentiver for økonomisk vekst og produktivitet. Teknisk sett er det mulig å øke urettferdigheter, skape sosiale skiller og endringer i næringsliv og samfunnet på mange felter.

Ofte vil politiske beslutninger også være basert på ulike ideologiske, religiøse, rasemessige, økonomiske synspunkter, elitistiske argumenter, hvor noen argumenterer for mer omfattende omfordelingspolitikk for å oppnå større økonomisk likhet eller ulikhet, mens andre vektlegger viktigheten av å oppmuntre til økonomisk vekst og individuell innsats. Det kan også forekomme at noen vil redusere økonomiske vekst og stoppe produksjon av noen produkter.

Rå maktbruk er også en mulighet. Grupper kan skaffe seg makt, og egentlig gjøre hva de vil. En gruppe kan kuppe lovgivende forsamlinger og styre samfunnet i den retning de vil. En ekstrem løsning er bruk av militærmakt. Ingen av disse tiltakene er bærekraftige, men historien har eksempler på slikt.

Politisk styring og konsekvenser av det trenger belysning og åpenhet. Bærekraftige samfunn basert på konsensus prinsipper er de mest varige.

Photo by Pavel Danilyuk