Norge har to mål i Ukrainakrigen: Støtte Ukrainas selvstendighet og beholde et varig godt forhold til vår nabo Russland

Begge mål må få oppmerksomhet. Det avgjørende er å skille mellom to forskjellige påstander:

1. Norge har egne sikkerhetsinteresser i at krigen ikke sprer seg og at folkeretten respekteres.
2. Norge bør derfor engasjere seg svært sterkt i selve utfallet av Ukrainas krig.

Den første følger ikke nødvendigvis automatisk av den andre, og de kan sees på som adskilte. Det kompliserer saken..

I dag er Norges engasjement svært omfattende. For 2026 er det satt av 85 milliarder kroner, hvorav 70 milliarder til militær støtte og 15 milliarder til sivil og humanitær støtte. Regjeringen har dessuten foreslått å videreføre 85 milliarder i 2027.

Det finnes et sterkt argument for norsk engasjement

Norge er ikke nøytralt geografisk. Vi deler grense med Russland, er NATO-medlem og er avhengig av stabilitet i Nordområdene. Regjeringen begrunner derfor Ukraina-politikken med at Russlands krig også påvirker norsk og europeisk sikkerhet.

Det finnes også et prinsipielt argument: Dersom stormakter kan bruke militær makt til å endre andre staters grenser, kan det svekke et internasjonalt system som også små stater som Norge er avhengige av.

Men det finnes et annet, vanskeligere spørsmål

Hvor godt kjenner vi egentlig alle de historiske kreftene som har ført Ukraina frem til dagens krig?

Dette er et viktig poeng. Ukraina er ikke bare et enkelt bilde av «demokrati mot diktatur». Konflikten berører blant annet:

• ukrainsk nasjonsbygging
• russisk nasjonalisme
• russisktalende og ukrainsktalende befolkninger
• forholdet mellom øst og vest i Ukraina
• Sovjetunionens arv
• Krim og Donbas
• NATO-utvidelsen
• EUs ekspansjon østover
• russiske sikkerhetsinteresser
• ukrainsk selvbestemmelse
• historiske forestillinger om ett russisk-ukrainsk folk
• økonomiske og geopolitiske interesser
• europeisk sikkerhetspolitikk.

At man erkjenner denne kompleksiteten betyr ikke at alle forklaringer eller alle parters handlinger blir like legitime. Det betyr at Norge bør være forsiktig med å gjøre en komplisert historisk konflikt til en fortelling med bare én forklaring.

Det interessante norske spørsmålet er derfor kanskje dette:

Hvor går grensen mellom å forsvare norske interesser og å gjøre Ukrainas sak til Norges sak?

Det er en vesentlig forskjell.

Norge kan for eksempel argumentere for:

«Vi støtter Ukrainas rett til selvforsvar, fordi et Europa der grenser kan endres med makt, er farligere også for Norge.»

Det er et ganske avgrenset sikkerhetspolitisk argument.

Men hvis argumentet blir:

«Norge må bidra til at Ukraina oppnår bestemte territorielle, politiske eller historiske mål, uansett hvor lenge krigen varer og hva det koster.»

da har man gått betydelig lenger.

Det er nettopp her det bør være demokratisk og parlamentarisk diskusjon.

Og det finnes en særlig norsk dimensjon

Norge har et helt spesielt forhold til Russland. Vi er naboer i nord. Selv regjeringen understreker at Norge samtidig må kombinere avskrekking med å redusere risikoen for konflikt og misforståelser i nordområdene.

Det taler for en politikk som kan inneholde to tanker samtidig:

Støtte til Ukrainas sikkerhet og selvbestemmelse – samtidig som Norge beholder evnen til å forstå Russland og kommunisere med Russland.

Det ene behøver ikke utelukke det andre.

En interessant norsk utenrikspolitisk linje

Man kunne derfor tenke seg et prinsipp som dette:

Norge skal støtte Ukrainas rett til selvbestemmelse og bidra til europeisk sikkerhet, men Norge skal ikke gjøre seg til part i alle de historiske, nasjonale og territorielle spørsmålene som ligger bak konflikten. Norges mål bør være en varig fredelig sikkerhetsordning i Europa – bidra til slutt på den russisk-ukrainsk konflikten.

Den interessante diskusjonen er om hva Norges langsiktige mål faktisk bør være: Skal Norge først og fremst bidra til ukrainsk seier, til ukrainsk overlevelse, til en forhandlet fred, til europeisk sikkerhet – eller forsøke å kombinere disse målene? De er ikke nødvendigvis det samme.