Norge er nå uten tydelig offisiell styring - og det trengs et brudd for å rydde opp

Det er en tydelig konsentrasjon av makt i Norge nå, både i politikken og i det private næringslivet, og demokratiet fungerer helt tydelig ikke etter hensikten for det brede lag - folket.

Norsk sikkerhetspolitikk - den indre og den ytre - er satt i stein - den er den samme over tid. Vi driver rundt blant verdens hendelser som en båt uten kjøl, ror eller styrmann, og slett ikke kompass. Vi ser en urovekkende utvikling. Ingenting har betydning - alt er gitt. Hvem er det egentlig som styrer landet vårt? Det skal jo ikke finnes tvil om det?

Hvordan kan det blant annet ha seg at norske offisielle representanter fra kongehus, politikk, byråkrati er involvert i Epsteinsaken? Ingen spør om hvem og hva Epstein representerer - ingen lager et register som hans og bruker så mye penger uten å ha en stor organisasjon bak seg.

Norges topp institusjoner er blitt illusoriske - slik kan vi ikke ha det.

Myten om at norsk sikkerhetspolitikk fortsatt formes av Norges synlige institusjoner – folket, kongen, stortingspresidenten, Stortinget, domstolenes rettspraksis, tilsyns- og revisjonsinstitutter - er sterk. Realiteten er at deres roller i stor grad er blitt illusoriske. Stortingets kontroll er nå nominell, alle tilsyn er dysfunksjonelle, rettslig prøving er ubetydelig, og mange får omkamp i retten. Mediene produserer "clickbaits" for å overleve, og deres gule skrikende journalistikk inneholder ikke snev av seriøs gravende info-journalistikk, og begrepet redaktørstyrt med nyttige meninger er borte, borte. Den fjerde statsmakt er forsvunnet i fillehaugen.

Det har skjedd et dramatisk maktskifte fra de opprinnelige institusjonene til et nytt ikke navngitt, skjult arbeidende organ eller en funksjon. Noen velger å kalle det et nettverk.

Det er politikerne, de flere hundre lederne av militæret, etterretningen, diplomatene, byråkratiene og rettshåndhevende organer som er ansvarlige for å beskytte nasjonen, og som har kommet til å operere i stor grad immune mot realitetsgivende hendelser, konstitusjonelle og valgmessige begrensninger. Reformarbeidet står overfor store hindringer.

Uthulingen av våre institusjoner må ordnes

Løsninger innenfor dette nye systemet med «dobbeltstyre» krever at de uthulede institusjonene utøver nettopp den makten de ikke bruker. I mens møter reform-initiativer utenfra den samme gjennomgripende politiske uvitenheten fra politikerne som har gitt opphav til denne dualiteten. Det er behov for å løse dette dilemmaet – og trusselen mot ansvarlighet, demokrati og personlig frihet vi alle eksponeres for dersom dobbeltstyret fortsetter.

Begrepet privatpraktiserende politikere - bruk flertall - er nylig introdusert. Det er en stygg sak.

Her har vi en fremvoksende fare som kan bli til populistisk autoritarisme, og som avviser ideen om at sikkerhetsbyråkratiet kan eller bør stoles på.

(Hentet hos flere i landet vårt som har omtalt temaet i stadig skarpere vendinger)

Photo by Mads Thomsen