Artikler > Frihet

Kommuner i Norge tvinges sammen folkestyrets tvangsmetoder trer fram

Av Einar Eldøy 30.8.2022

God kommunereform er å lage tusenvis vakre småkommuner la friheten blomstre

Politikerne tyr til tvang via et flertall, eller "nesten tvang" som administrativt grep. Når tvangsprinsippet er brukt en gang blir det lettere å gjøre det flere ganger. Når det finnes få enheter er makten sentralisert, og det kalles tvang å bruke den sentraliserte makten på folk som ikke vil. Det er full sprekk i illusjonen om folkestyret, for makta rår.

Norge har nå 356 kommuner, 81% av befolkningen bor i de 100 største kommunene, nå skal inntektene omfordeles, og sentraliseringen fortsetter. Fylkene er snart borte. Alt skjer i sentrale strøk, avfolkningen i distriktene skjer over hele landet. Dette går ikke rette veien, og det ender med avfolkning i store deler av landet.

Kommuner med svære innbyggertall skal deles: Å være liten er vakkert

De store byene burde vært delt inn i selvstendige kommuner slik man har i Paris, London og flere. Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim har administrative bydeler som burde få styrket administrasjon og myndighet som egne kommuner.

Nå blir det forsøkt å lage nye grenser igjen i vårt område, og det skal gjøres gjennom tvang. Det skal bli stadig færre kommuner, og vi skal av ukjente grunner ha de største kommuner i Europa. De som motsetter seg dette trues med administrative grep i form av pes fra sentrale myndigheter. Vi fores kontinuerlig med statlig propaganda om at stor er best, men det er feil: Det er vakkert å være liten. I alle andre områder i verden er det tendensen mot små enheter som gjelder.

I Spania har man over 8000 kommuner og tette forbindelser med befolkningen, i Sveits over 2500 kommuner med under 9 millioner innbyggere.

"Liten er vakker" er mottoet som fungerer

Det er ingen selvfølge at store enheter er best - i dette tilfellet er det direkte feil. Store enheter gir den enkelte mindre innflytelse, det blir sterkere sentralisering og til slutt er det institusjonene med sine regler som bestemmer alt. Det blir helt unødvendig å stemme ved noe valg for byråkratene tar hand om sakene, og gir deg tvangsgebyr hvis du mukker og motsier dem.

Mengder med kommuner er det beste

I Spania har man 8114 kommuner. Vi hadde 737 kommuner i 1930, og hadde litt over 400 kommuner og har nå 356 kommuner. I de fleste land har de mange flere, og noen land har tusenvis av kommuner, ganske enkelt fordi folk vil bestemme selv. I Sveits har man 2551 kommuner. Byen Paris er delt opp i 18 selvstendige kommuner, og på samme måte burde Oslo vært delt opp i for eksempel 20 kommuner som alle styrte seg selv. Tilsvarende kan man tenke seg over hele landet, flere byer kan deles opp i flere selvstendige kommuner.

Grenser skaper konflikter

Det er sikkert at grenser lager trøbbel, og det er sikkert at ingen grenser er det beste. Naturlig samarbeid mellom likestilte individer i et område er det beste. Slik var det en gang, og kan bli det igjen. Blås i grensa heter det, la oss bruke fornuften.

Selvbestemmelse er det beste

Det beste er at den enkelte selv styrer sitt liv, at lokalsamfunnet selv styrer sine saker fullt ut og at alle områder har reelt selvstyre. Dette gir de beste løsninger og størst tilfredshet i det lange løp.

Slike prinsipper er forlatt her hos oss. Det var akseptert at frivillighet gjelder i alle forhold, men nå innføres tvang for å få til nye mer gjennomgripende maktstrukturer. Men et sentralt prinsipp for den enkelte er selvbestemmelse, og for et lokalsamfunn er selvbestemmelse en selvfølgelighet som ingen kan eller skal forsøke å røre ved.

Det henger igjen fra dansketiden at noen skal styre oss

Reell individuell frihet har aldri vært prøvd her hos oss. Den statusendringen som skal følge ved overgang fra styring av en eneveldig konge til et fritt samfunn med individuelle rettigheter kom aldri, for nye mannsdominerte maktstrukturer via eiendomsbesittere og bønder kom straks på plass og overtok styringen. Kvinner fikk jo aldri være med, og selv i dag henger de etter.

I et godt samfunn er alt basert på frivillighet

Maktforholdene mellom innbyggerne i et område er basert på likhet, og de styrende blir alltid styrt av de som har valgt dem til sine representanter. De styrende skal fritt kunne skiftes ut av de som har valgt dem. Hos oss er valgordningen konstruert og sementert til fordel for noen som kaller seg politiske partier, og som vi er nødt til å stemme på. Rekkefølgen på valglisten kan noen ganger endres, men er uten praktisk betydning.

All makt i et godt samfunn går fra individene og opp til de valgte representanter, og utskiftinger er hele tiden mulige. Slik er det ikke her. Alt er låst fast, og styringen er fra toppen og ned.

All fokus er nå på økonomi, og svakhetene ved små kommuner overdrives, og svakhetene ved store kommuner bagatelliseres.

Vi gir fra oss vår frihet

Vårt samfunn er preget av gjennomgående juridifisering - alt skal løses gjennom såkalte lover - som flertallet presser ned over hodene på alle. Med juridifisering følger institusjoner og byråkratisering og overføring av makt. Den sentrale makten er allerede for sterk, og dette skaper uvilje og motsetninger. I tillegg roter vi vår selvstendighet bort via håpløse militære allianser, svake handelsavtaler og organisatoriske avtaler som bare skaper uro og ufred.

Alt taler for små enheter

  • Det er god deltakelse i alle saker i små kommuner
  • Valgdeltakelsen er høyest i små kommuner, og under 30% i mange storkommuner
  • Folk er mer tilfreds med servicetilbudet og tjenestene i de små kommunene
  • I store kommuner blir alt kommersialisert og gjort upersonlig via anbud og etablering av firmaer
  • Jo mindre kommunen er jo mer deltakelse er det fra lokalbefolkningen
  • Mindre enheter er mer personlige, tilpasningsdyktige og fornuftsbaserte
  • Det som små enheter mangler kan ordnes gjennom lokale samarbeidsløsninger

Kostnader er av underordnet betydning

Tjenestene er individualiserte og enhetskostnader spiller nesten ingen rolle. Desentralisering er nødvendig fordi folk bor spredt uansett. Store enheter skaper fremmedgjøring, transportavstander og mental avstand mellom folk.

Menneskelig-gjøring er viktigst i et område

Det er allerede gått for langt. Sentralisering og juridifisering har byråkratisert alle individuelle og lokale rettigheter. Profesjonalisering av alle funksjoner, inklusive våre representanter politikerne, har gitt et fagstyrt ekspertvelde som via institusjoner bestemmer alt, og institusjoner for styring av oss bygges gradvis opp for alle funksjoner. Alle som bor her tynes av et byråkrati som snart dekker alle områder.

Vi er således innhyllet i stedlige bestemmelser, og gir også fra oss retten til å bestemme over eget område ved internasjonale avtaler av mange slag. Snart kan vi ha et komplett internasjonalt kontrollsamfunn der retten til alle bestemmelser er tatt fra oss.

Det er bare en vei å gå: La oss ha så mange kommuner som mulig. Det beste er at vi har hver sin.

Store kommuner er rake veien til avstand mellom mennesker, upersonlige forhold og deretter kontrollsamfunnet. Et ideelt gjennomsnitt kan være 3000 mennesker i et lokalsamfunn. Da får vi omtrent 2000 kommuner, litt mindre enn Sveits, her i vårt område. Det blir bra, for da har mange eller kanskje alle et sted å gå med sakene sine. Stikkord er utvikling av frivillighet, samarbeid, deling, avbyråkratisering, deltakelse.

Et sentralt grep er nødvendig: Fordel alle statlige arbeidsplasser jevnt over hele landet. Moderne kommunikasjon gjør dette mulig, og ingen kan føle seg forbigått.

Photo by Pixabay