Khazarenes rike forsvant da de ble presset av overmakten
Jødene på steppene var khazarer som tok et stort valg
Historien om khazarene – folket som valgte en fremmed tro
Forestill deg Europa omkring år 750.
Frankerriket vokser frem i vest. Bysants kjemper for å overleve i øst. Islamske hærer har erobret enorme områder rundt Middelhavet og nærmer seg Kaukasus.
Og mellom Svartehavet og Det kaspiske hav ligger et rike som i dag nesten er glemt.
Khazarriket.
Det er et rike av stepper, elver og handelsbyer. Her møter Europa Asia. Silke fra øst, sølv fra nord, krydder fra sør og pelsverk fra de russiske områdene passerer gjennom landet.
Khazarene har funnet en måte å tjene på dette.
De kontrollerer veiene.
Men de har et problem.
De ligger mellom to stormakter.
Mot sør og sørvest står det muslimske kalifatet. Mot vest ligger det kristne Bysants.
Khazarene trenger en identitet som ikke gjør dem til klienter av noen av de to.
Og så skjer noe høyst uvanlig.
Khazarenes herskere vender seg mot jødedommen.
Et rike mellom tre verdener
Khazarene var ikke opprinnelig et jødisk folk.
De var et tyrkisk-talende steppefolk med røtter i det enorme området nord for Kaukasus og Det kaspiske hav.
Riket vokste frem på 600- og 700-tallet og ble etter hvert en betydelig militær og økonomisk makt.
Hovedstaden Itil lå ved Volga, nær Det kaspiske hav.
Der kunne man møte handelsmenn fra mange forskjellige verdener.
Muslimer.
Kristne.
Jøder.
Persere.
Slavere.
Nordboere.
Det var en av middelalderens store møteplasser.
Og nettopp her oppstod det som skulle bli den mest berømte delen av khazarenes historie.
Kongen som ville finne den rette tro
På 900-tallet skrev den jødiske diplomaten Hasdai ibn Shaprut fra Córdoba et brev til khazarenes konge.
Hasdai hadde hørt en utrolig historie:
Langt mot øst skulle det finnes et rike hvor kongen var jødisk.
Han ville vite om historien var sann.
Ifølge den senere tradisjonen fikk Hasdai et svar fra den khazarske kongen.
Historien forteller at en tidligere khazarsk konge hadde ønsket å finne den sanne religionen.
Han kalte inn representanter for de tre store religionene:
kristendommen, islam og jødedommen.
Først kom den kristne.
Så kom muslimen.
Til slutt kom jøden.
Kongen spurte dem hva de mente om hverandres religioner.
Kristne og muslimer kunne selvfølgelig forklare hvorfor deres egen tro var den riktige.
Men så stilte kongen et annet spørsmål:
Hvilken av de to andre religionene var nærmest sannheten?
Og da skal begge ha svart:
Jødedommen.
For både kristendommen og islam anerkjente de hebraiske skriftene som en viktig del av sin egen religiøse arv.
Kongen skal ha blitt overbevist.
Han valgte jødedommen.
Var dette virkelig det som skjedde?
Her må historikeren sette ned farten.
Historien er fascinerende, men kildene er middelalderkilder, og detaljene kan ikke kontrolleres fullt ut.
Det vi med større sikkerhet kan si, er at jødedommen fikk en viktig posisjon blant Khazarrikets herskere og deler av eliten.
Vi vet ikke hvor stor del av den øvrige befolkningen som ble jødisk.
Khazarriket var dessuten religiøst sammensatt. Jøder levde sammen med mennesker som praktiserte kristendom, islam og ulike lokale religioner.
Det er derfor misvisende å forestille seg et helt folk som plutselig ble jødisk.
Mer sannsynlig var prosessen gradvis og begrenset til deler av samfunnet.
Hvorfor valgte de jødedommen?
Her ligger kanskje den mest interessante delen av historien.
Religion var ikke bare religion.
Den var også geopolitikk.
Dersom khazarene hadde valgt kristendommen, kunne de kommet nærmere Bysants.
Dersom de hadde valgt islam, ville forbindelsen til kalifatet blitt sterkere.
Men jødedommen var annerledes.
Den var en gammel religion med sterke tradisjoner, men den representerte samtidig ingen av de to store imperiene som omringet Khazarriket.
For en konge som ønsket å holde avstand til både Konstantinopel og Bagdad, kunne dette være politisk klokt.
Det kan ha vært én av grunnene til at jødedommen fikk en slik posisjon.
Jødiske handelsmenn på steppene
Det jødiske miljøet i Khazarriket var heller ikke isolert.
Jødiske handelsmenn var en del av de store handelsnettverkene mellom Europa og Asia.
Varer beveget seg langs elvene og over steppene.
Sølv fra den islamske verden kom nordover.
Pelsverk gikk sørover.
Slaver ble handlet.
Krydder, tekstiler og luksusvarer beveget seg mellom markedene.
Khazarenes geografiske plassering gjorde riket rikt.
Og rikdommen gjorde hovedstaden Itil til en internasjonal by.
Her kunne en jødisk handelsmann fra den muslimske verden møte en kristen kjøpmann fra Bysants og en nordboer fra områdene rundt Østersjøen.
Khazarriket var et veikryss mellom sivilisasjoner.
Så kom vikingene
Mot slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet vokste en ny makt frem nordvest for Khazarriket.
Rus.
De slaviske og nordiske handels- og krigergruppene rundt Kyiv begynte å bevege seg sørover langs elvene.
De ønsket tilgang til Svartehavet og de rike markedene i Bysants.
Dette kolliderte med khazarenes interesser.
I flere hundre år hadde Khazarriket vært den dominerende makten i området.
Nå kom utfordrerne.
Og til slutt ble khazarene slått.
På 900-tallet gjennomførte fyrst Svjatoslav av Kyiv et voldsomt felttog mot khazarene.
Khazariske byer ble angrepet.
Handelsrutene ble forstyrret.
Den politiske makten ble brutt.
Det store stepperiket begynte å gå i oppløsning.
Hvor ble det av jødene?
Og her kommer mysteriet som senere skulle gjøre khazarene berømte.
Hvis deler av Khazarrikets elite var jødiske – hva skjedde med dem da riket forsvant?
Noen kan ha flyttet.
Noen kan ha blitt assimilert i andre befolkninger.
Noen kan ha fortsatt å praktisere jødedommen.
Andre kan ha blitt kristne eller muslimer.
Det finnes ikke én enkel historie.
Men på 1800- og 1900-tallet vokste en langt større teori frem.
Den fikk enorm popularitet.
Den store khazarteorien
Teorien gikk omtrent slik:
Khazarene hadde konvertert til jødedommen.
Da Khazarriket falt, flyttet store deler av den jødiske befolkningen vestover.
Etter hvert skal disse menneskene ha blitt opphavet til store deler av Europas jødiske befolkning, særlig ashkenaziske jøder.
Dersom teorien var riktig, ville det bety at mange av Europas jøder først og fremst stammet fra et tyrkisk steppefolk – ikke fra de gamle jødiske befolkningene i Midtøsten.
Det er en dramatisk tanke.
Men den er også sterkt omstridt.
Historikere har ikke funnet belegg for en enorm massevandring av khazarer vestover som kan forklare hoveddelen av ashkenazisk jødisk historie.
Genetiske undersøkelser peker dessuten mot en langt mer sammensatt historie, med både Midtøsten-relatert opphav og europeisk innblanding over mange århundrer.
Det betyr ikke at khazarene umulig kan ha bidratt til senere jødiske befolkninger.
Men påstanden om at «dagens jøder egentlig er khazarer» er en kraftig forenkling som ikke støttes av det samlede kunnskapsbildet.
Men historien om jødene på steppene er likevel viktig
For selv om den store khazarteorien ikke holder som forklaring på hele den europeiske jødiske befolkningen, forsvinner ikke det historiske mysteriet.
Khazarene eksisterte.
Khazarriket var virkelig.
Jødedommen fikk en viktig posisjon ved khazarenes hoff.
Jødiske samfunn eksisterte i området.
Og i flere hundre år fantes det et mektig rike på steppene som lå mellom kristenheten og den muslimske verden.
Det er bemerkelsesverdig nok.
Historien forteller oss også noe større:
Middelalderen var ikke en verden med skarpe grenser mellom «Europa», «Asia», «kristne» og «muslimer».
Mennesker flyttet.
Religioner krysset grenser.
Handelsmenn reiste tusenvis av kilometer.
Konger skiftet religion.
Og midt på den enorme eurasiske steppen oppstod et rike hvor jødedommen ble religionen til en herskende elite.
Så forsvant riket.
Byene ble borte.
Khazarene forsvant inn i historien.
Men fortellingen om jødene på steppene ble stående igjen som et av middelalderens mest fascinerende mysterier.
Det er mange teorier med khazarene som hovedpersoner, og noe er tydelig dokumenterte forhold og noe er omstridte teorier.