Det er kommet et nytt yndlingsord i samfunnsdebatten: desinformasjon.

Ordet har en fin, myndighetsvennlig klang. Det høres ut som noe som bør stoppes, reguleres og helst sendes til et kontor med adgangskort.

Og misforstå meg rett: Desinformasjon finnes. Noen mennesker lyver bevisst. Noen manipulerer bilder, fabrikerer historier og sprer falske opplysninger for å påvirke andre. Det er et reelt problem.

Men så oppstår det lille spørsmålet:

Hvordan vet vi at noe er desinformasjon?

I Norge kan svaret noen ganger synes å være: Fordi noen har faktasjekket det.

Men faktasjekkere kan også ta feil, noen kan hevde at de kan presentere desinformasjon. Journalister kan ta feil. Forskere kan ta feil. Politikere kan ta feil. Departementer kan ta feil. Og – hold deg fast – vanlige mennesker kan også ha rett.

Det siste er kanskje den mest plagsomme muligheten.

For en stund siden kunne man i norsk offentlighet høre ganske bastante påstander om koronapolitikk, energipolitikk, innvandring, klima, krigen i Ukraina og andre betente spørsmål. Noen påstander viste seg å holde seg godt. Andre gjorde det ikke.

Det er slik kunnskap fungerer.

Problemet oppstår når vi begynner å bruke ordet desinformasjon før diskusjonen er ferdig.

Da kan det bli fristende å si:

«Dette er feilinformasjon.»

«Nei, dette er desinformasjon.»

«Kilden er useriøs.»

«Dette er en kjent konspirasjonsteori.»

Og vips – så slipper vi å diskutere selve argumentet.

Det kan være svært praktisk.

For den som får stempelet desinformasjon, må plutselig forsvare retten til å bli hørt. Den som setter stempelet, får en betydelig fordel.

Derfor bør norske myndigheter være varsomme med begrepet. Ikke fordi desinformasjon ikke finnes, men fordi kampen mot desinformasjon ikke må utvikle seg til en kamp om hvem som får definere virkeligheten.

Den enkleste medisinen er egentlig gammeldags:

Vis oss kilden.

Vis oss tallene.

Vis oss metoden.

Fortell oss hva dere vet – og hva dere ikke vet.

Og la oss gjerne få vite når myndighetene selv har tatt feil.

Det siste ville være en spesielt nyttig form for informasjon.

For kanskje er den viktigste forskjellen mellom et åpent samfunn og et lukket samfunn ikke at det ene har desinformasjon og det andre ikke.

Forskjellen er at det åpne samfunnet tåler at folk spør: «Er dere helt sikre?»

Og dersom svaret er:

«Nei, men dette er det vi vet så langt»,

da har vi faktisk kommet ganske langt.

Det er ikke desinformasjon.

Det er demokrati. Det kan også være ropet fra folkedypet - fra hun som vil ha mer og bedre informasjon.

Og der er mer: Det norske «misinformasjon»-begrepet finnes, og vi kan alle ha problemer med hva skillet er mellom feilinformasjon, misinformasjon, desinformasjon og propaganda. Vær forsiktig med slike ord.

Bakom alt finner vi realitetene. De kommer som regel fram, for det finnes en virkelighetens natur.

Bilde Pexels Pavel Danilyuk