Folket i Norge må samle seg om sine språk
Norsk språk og kultur er i en egen unik forestillingsverden vi er født inn i
Det norske språk er sterkt påvirket av dansk og gammelt norsk. Det har ført til et merkelig språkskille i landet. Vi har et målføre som utrolig nok heter nynorsk, og et annet målføre som like utrolig heter bokmål. Slik kan vi ikke ha det. Vi må samle oss - det er den siviliserte tingen å gjøre.
Det er nye språk her også - skal vi bry oss om dem? Ja, vi må helt sikkert det - utviklingen går sin gang. De fleste mennesker lever for kort til å se den store linja i det som skjer. Med en forventet levetid på rundt 80 år er det ikke mye vi får med oss i eget liv. og derfor må vi ta historien til hjelp for å fatte det som skjer.
Ulike språk representerer ulike forestillingsverdener, og språket i et område viser den lokale mentale modellen. Steder og kultur forandrer seg hele tiden, og språket følger med.
Norge er under ytre press
I Norge er det nå 6% av utgangselevene i skolen som har nynorsk som hovedmål. Det er det laveste tallet noensinne. Det finnes en eldre generasjon der tallet nynorskføre er mye høyere. Det er usikkert hva som nå vil skje med nynorsken for fjortisene vil ikke ha den. Det er også usikkert hva som vil skje med norsk kultur om relativt kort tid da påvirkning fra amerikansk kultur og engelsk språk er steinhard. Vår kulturelle identitet står nå på spill og presset øker. Kan man konkludere med at "sprogstrevet" er over, og atter en kultur er gått tapt?
Arven etter Ivar Aasen må realiseres
Vi har feiret Ivar Aasens 200-års jubileum, og Ivar Aasen gjorde en fantastisk jobb det står stor respekt av. Han hentet fram det latente norske språket slik det ble brukt av 90% av Norges befolkning - husk at på den tiden bodde bare ca. 10% i byene - kalte det landsmål, laget en grammatikk, ordbøker og tekst-prøver. Det sies at han så på det han gjorde som en innledning til en utvikling av et norsk språk. Den utviklingen fikk vi av komplekse årsaker aldri.
To skriftspråk er uryddig og uøkonomisk
Da han begynte arbeidet snakket man 10% dansk og 90% dialekter i Norge, og det skriftlige språket var dansk. I perioden ca. 1400 til 1814 - 400 års natten for norsk kultur - var Norge et språklig delt land med dansk skriftlighet, og delvis 10% dansk og 90% dialekter i muntlighet. Utover 1800-tallet gikk det opp for folk at vi manglet et eget språk, og Stortinget ga Ivar Åsen oppgaven med å hente fram det norske. Men det var ikke godt nok, dansk var fortsatt i bruk og det var der dannelsen lå. Etterhvert fikk vi riksmål ved Bjørnstjerne Bjørnson, et språk med det utrolige navnet bokmål og forsøk på samnorsk. I dag har vi to likestilte skriftspråk fra 1885, noen private varianter samt en mengde dialekter med variert tonefall og ordforråd. Diskusjonen i disse dager går på sidemål og hovedmål, karakter eller ikke og en helhetlig uttalt strategi mangler. Området kalt Norge har ikke et felles språk.
Plagsomme endringer må til
Opp gjennom årene har det vært endringer i ett sett, metningspunktet er nådd forlengst, skoleelever er usikre på hva som er OK og ikke OK og det råder språklig tretthet i landet. Det har vært rettskrivingsendringer i bokmål i 1907, 1917, 1938, 1941 (nazi), 1959, 1981, 2005, 2012, og det er alt for mye. Riksmålforbundet har til og med et eget normeringsorgan, vi har Bokmålsforbundet, Noregs Mållag, Vestmannalaget og mer.
Vi har et dialektparadoks med aggressiv drittslenging og mobbing av nynorsk og samtidig elsking av dialekter, og samisk er undertrykt og lever et tungt liv. Nye språk som hindu, polsk og varianter av arabisk finnes her uten at vi har tatt det inn over oss. Det handler om språkforståelse og toleranse og dypest sett om norsk kultur. Omtrent 700.000 mennesker har hatt nynorsk som opplæringsmål og nynorsk støttes av institusjoner og lovverk. Men nynorsken atrofierer, tryggheten er tatt bort, vi vet ikke hva som er rett lenger, sideformer og interessante men perifere ord og uttrykk er tatt bort. Vår kultur blir grunnere som følge av dette. Det går sikkert og visst mot et østlandsbasert bymål av dansk opprinnelse - ref. Oslo, der de fine bergensere, trondhjemmere, siddiser og andre kan henge seg på mens dialektene synger i bakgrunnen. Nå bor halvparten av oss i byene og er fremmede for landets mål. Næringslivet er helt bokmålsbasert og kan vel egentlig bare gå over på engelsk right-away, media det samme og nynorsken skrumper inn dag for dag.
Språklig fred
Det eneste som kan stoppe kjøret er at vi gir hverandre språklig fred så vi kan summe oss, dempe agendaene som åpenbart styrer mange, tenke over vår kulturelle rikdom som er i ferd med å gå tapt og finne et bra ståsted for utviklingen. Det betyr også å bli enige om utviklingen vi ønsker. Neste rettskrivingsendring bør derfor komme om ca. 100 år. I en slik språkfred har det norske folk mulighet til å skrive og snakke en del, tenke kultur, vurdere anglifiseringen, lære seg kinesisk og bli kvitt språktrettheten som råder nå. Grunnleggeren av norsk språkforskning Ivar Aasen fortjener bedre enn det som hittil har skjedd med arbeidet hans, og vi lar nå norsk kultur gradvis bli fattigere.
Språk er ikke statisk, samfunnet forandrer seg og språket med det - delta i utviklingen du også. "Er du eit reflekterande menneske som søkjer etter nye tilnærmingar til målsaki?" Eller?
Gjør den store språkendringen som må til for å få ett norsk språk til en dialogbasert prosess med gode resonnementer. Norsk kan bli et herlig språk. Kanskje er det andre språk vi må ta med i dialogen også.
Linker