Norge er gradvis blitt noe det ikke skal være - men vi kan ikke lenger rydde opp?

Norsk sikkerhetspolitikk - den indre og den ytre - er satt i stein - den er den samme over tid. Vi driver rundt blant verdens hendelser som en båt uten kjøl, ror eller styrmann, og slett ikke kompass. Vi ser en urovekkende utvikling. Ingenting har betydning - alt er gitt.

Slik kan vi ikke ha det.

Myten om at norsk sikkerhetspolitikk fortsatt formes av Norges synlige institusjoner – folket, kongen, stortingspresidenten, Stortinget, domstolenes rettspraksis - er sterk. Realiteten er at deres roller i stor grad er blitt illusoriske. Stortingets kontroll er nå nominell, alle tilsyn er dysfunksjonelle, rettslig prøving er ubetydelig, og mange får omkamp i retten. Mediene produserer "clickbaits" for å overleve, og deres gule journalisme inneholder ikke snev av gravende info-journalistikk, og begrepet redaktørstyrt med meninger er borte, borte. Den fjerde statsmakt er forsvunnet i fillehaugen.

Det har skjedd et dramatisk maktskifte fra de opprinnelige institusjonene til et nytt ikke navngitt, skjult arbeidende organ eller en funksjon. Noen velger å kalle det et nettverk.

Det er politikerne, de flere hundre lederne av militæret, etterretningen, diplomatene, byråkratiene og rettshåndhevende organer som er ansvarlige for å beskytte nasjonen, og som har kommet til å operere i stor grad immune mot realitetsgivende hendelser, konstitusjonelle og valgmessige begrensninger. Reformarbeidet står overfor store hindringer.

Løsninger innenfor dette nye systemet med «dobbeltstyre» krever at de uthulede institusjonene utøver nettopp den makten de ikke bruker. I mens konfronterer reform-initiativer utenfra den samme gjennomgripende politiske uvitenheten i politikken som har gitt opphav til denne dualiteten. Det er behov for å løse dette dilemmaet – og trusselen mot ansvarlighet, demokrati og personlig frihet dersom dobbeltstyret fortsetter.

Begrepet privatpraktiserende politikere - bruk flertall - er nylig introdusert.

Her har vi en fremvoksende fare som populistisk autoritarisme utgjør, og som avviser ideen om at sikkerhetsbyråkratiet kan eller bør stoles på.

(Hentet hos flere i landet vårt som har omtalt temaet i stadig skarpere vendinger)

Photo by Mads Thomsen