Hvor ble det av freden vi snakket om?

8. mai 1945 ble det stille i Berlin. En brutal krig var over. Byen lå i ruiner, over 70 000 mennesker døde bare i det siste slaget. Hitler tok sitt eget liv. Goebbels også – men først drepte han barna sine. Krigen sluttet, og Berlin har valgt å gjøre denne datoen – 8. mai – til en helligdag. En dag for å huske. For å kjenne på stillheten etter bråket.

Et lite håp fantes den dagen: en sovjetisk soldat tok hånd om en liten jente som løp alene gjennom ruinene. Et glimt av menneskelighet midt i alt det umenneskelige.

Men freden ble kort. For nesten uten at noen merket det, startet den kalde krigen.

Fra stor krig til iskald stillingskrig

USA og Sovjet ville begge stå igjen som heltene. Samtidig skjøt mistillit, våpenkappløp og propaganda fart. Frykten for at verden skulle "bli rød" – kommunistisk – ble brukt som unnskyldning for nye konflikter. Millioner hadde akkurat mistet livet, men verden rakk knapt å sørge før nye fronter ble tegnet.

Og selv om nazismen ble slått, ble ikke krigstanken slått. Den lever fortsatt.

Vi sier vi vil ha fred. Men vi forbereder oss alltid på krig.

Tyskland sender igjen soldater mot øst. Norge også. Norske marinefartøy og militært personell sendes til Midtøsten – uten at folk flest får vite hva vi egentlig er med på. Det skjer under dekke av «sikkerhet». Men hvem sin sikkerhet snakker vi om?

Over hele verden pågår det små og store kriger. Israel og Palestina. India og Pakistan. Ukraina og Russland. Vesten og "de andre". Våpen flyter inn i konfliktene som bensin på bålet. USA snakker høyt om fred, men bruker flere hundre milliarder på krigsmaskiner – og antyder til og med at de kunne «ta» Grønland med våpen.

Vi lar oss lure av ordene. Vi sier "fred" – men bygger opp til krig.

Minnesmerker og minner som slukner

Minnesmerker i Berlin trekker turister. Men hva med nye typer minnesmerker? De som ikke feirer seire, men viser oss nederlagene. Ikke for å peke på fiender, men for å minne oss på hva vi selv er i stand til – og hva vi må vokte oss mot.

Vi trenger påminnelser om hva det faktisk betyr når bomber faller. Ikke glorifiserte soldatstatuer, men minner om livene som ble revet bort. De gamle vitnene forsvinner snart. Og da?

Ungdommen arver denne verden. Men hva arver de egentlig?

Atomvåpen er fortsatt klare til bruk. 9000 av dem. Det er ikke en dystopisk science fiction-film – det er virkeligheten. Én feil. Én krise. Så er det i gang igjen.

Og hvis vi ikke tør å stille spørsmål, hvis vi ikke tør å tenke annerledes – da vil historien gjenta seg.

Kanskje er det ikke lederne som skaper fred. Kanskje er det oss.

Kanskje handler det om å kreve mer. Av dem som leder, men også av hverandre. Å snakke om fred, ikke bare når alt brenner, men hver dag. Å lære barna våre å se mennesket i den andre – ikke bare nasjonen.

For det er ikke "bare sånn er det". Det er vi som gjør det sånn.

Photo by Andrea Piacquadio