Norsk landbrukspolitikk har mange elementer å ta tak i

Landbruksforhandlingene for 2023 syntes å være vanskelige, og meningene om mat i landet er sprikende. De store prisøkningene har satt saken på spissen.

FN sier at et bærekraftig matsystem for et område skal gi matsikkerhet og god ernæring og sikre det økonomiske, sosiale og miljømessige grunnlaget for alle. Med alle menes i hovedsak folket inklusive bønder, fiskere og næringsliv med interesser i matindustrien. Mat er viktig og mat er komplisert på grunn av politiske inngrep som ikke lenger henger sammen..

Hovedprisipp er egen matproduksjon og aksept av kostnadene med det

Det gir god mening å utnytte alle ressurser i et land til matproduksjon for å møte befolkningens behov, og maten som produseres og spises bør følge allmenne kvalitets- og sunnhetsnormer. Selvforsyningsgraden bør av mange grunner ligge høyt: lokaltilpasning, kortreist, tilgjengelighet, reduksjon i transport, sikkerhets- og beredskapsvirkninger. Befolkningsutviklingen i landets mange deler hører også med.

Det er klart at mat kan produseres svært billig i mange land med spesielle forutsetninger. Det er likevel gode grunner til at vi ikke bare lett og greitt skal importere det billigste. Det er mange hensyn å ta.

Det viktigste synes å være å ha en klar og tydelig uttalt plan for matforsyningen som kan gi et grunnlag for handling og samtale. Det har vi ikke nå.

Matpolitikken har mistet fokus nå

Landbrukspolitikken er utformet for å støtte fiskerier, utvikle bærekraftig jordbrukspraksis og i teorien å beskytte landets matforsyning. Med en selvforsyningsgrad på omtrent 40% er dette siste ikke oppfylt. Politikken har tilskudd til bønder, støtte til forskning og utvikling, og regelverk for sikkerhet og kvalitet på matvarer. Politikken skal også bevare naturlandskapet og biologisk mangfold, samt støtte distriktsutbygging. En overordnet hensikt er at landets landbrukssektor tjener penger og er bærekraftig på lang sikt.

Landbrukspolitikken er mislykket siden Norge bare lager ca 40% av sin egen mat. Norge er et lite land med en relativt liten landbrukssektor sammenlignet med økonomien som helhet. Den er nå sterkt avhengig av import av mat og andre landbruksprodukter. Statistikken sier at Norge produserer om lag 40 % av sin egen mat, og resten importeres. Dette skyldes i stor grad landets ulendte terreng og harde klima, som gjør det vanskelig å dyrke enkelte avlinger og øker produksjonskostnadene. I tillegg gjør de høye lønnskostnadene i Norge det dyrere å produsere mat i landet sammenlignet med andre land. Slik er det, men det er overhodet ikke en grunn til legge ned egen matproduksjon.

Landbruksstøtten er stor

Regjeringeneprøver å støtte den innenlandske landbrukssektoren ved å gi subsidier til bønder og investere i forskning og utvikling for å forbedre avlingene og redusere kostnadene. I tillegg fokuserer regjeringene også på å fremme bærekraftig jordbrukspraksis og støtte distriktsutvikling for å bidra til å holde landets distrikter attraktive, levende og med økonomiske muligheter som holder.

Det er viktig å merke seg at selvforsyning av mat ikke er det eneste målet for landbrukspolitisk suksess, og andre faktorer som matkvalitet, mattrygghet og bærekraft er også viktige hensyn.

Subsidiemekanismen overstyrer og er ikke allment sett på som god

I Norge gis tilskudd til bønder gjennom ulike statlige programmer og initiativ. En av hovedmekanismene for å gi subsidier er den felles landbrukspolitikken (FLP), som administreres av det norske landbruks- og matdepartementet.

FLP gir økonomisk støtte til bønder for en rekke formål, inkludert:

• Produksjon og investering: Økonomisk støtte til bønder for å bidra til å dekke kostnadene ved produksjon og investeringer i nytt utstyr, bygninger og annen infrastruktur.

• Miljøvern: Økonomisk støtte til bønder som implementerer bærekraftig jordbrukspraksis, som å redusere bruken av plantevernmidler og gjødsel, og bevare naturlandskap og biologisk mangfold.

• Distriktsutvikling: Økonomisk støtte til bønder for å bidra til å støtte bygdesamfunn og fremme utviklingen av distriktene.

• En annen mekanisme for å gi tilskudd er Landbruksavtalen, som er en kontrakt mellom staten og landbrukssektoren som skisserer statens mål og målsettinger for sektoren, samt hvilke tilskudd og annen støtte som skal gis. Avtalen fornyes hvert fjerde år.

Styrt av betingelser

Det er viktig å merke seg at subsidiene gitt av myndighetene er underlagt visse betingelser og begrensninger, og bønder må oppfylle visse kvalifikasjonskriterier for å motta subsidiene. I tillegg vurderer og justerer regjeringene regelmessig subsidiene for å sikre at de gir den mest effektive støtten til landbrukssektoren.

Stor og omfangsrik landbruksforvaltning

Et kontor for beregninger som grunnlag for forhandlinger legger frem tallene. I Norge gjøres beregningene for tilskudd og andre former for økonomisk støtte til landbrukssektoren av Statens Landbruksforvaltning, som er en statlig etat under Landbruks- og matdepartementet. De har ansvar for å beregne tilskudd og andre former for økonomisk støtte som gis til bøndene, samt administrere de ulike programmene og tiltakene som gir denne støtten.

• Tilsynet benytter ulike metoder for å beregne subsidiene, inkludert nytte-kostnadsanalyse, økonomisk modellering og andre kvantitative verktøy. Beregningene er basert på data og informasjon om produksjonskostnader, markedspriser og andre faktorer som påvirker den økonomiske levedyktigheten til landbrukssektoren.

• Tilsynets beregninger legges til grunn for forhandlinger mellom regjeringen og landbrukssektoren om Jordbruksavtalen, som skisserer regjeringens mål og målsettinger for sektoren, samt hvilke tilskudd og annen støtte som skal gis. Beregningene bidrar til å sikre at tilskuddene og andre former for økonomisk støtte gir den mest effektive støtten til landbruket, og justeres etter behov for å reflektere endringer i markedsforhold og andre faktorer.

Det er viktig å merke seg at subsidiene gitt av myndighetene er underlagt visse betingelser og begrensninger, og bønder må oppfylle visse kvalifikasjonskriterier for å motta subsidiene. I tillegg vurderer og justerer regjeringen regelmessig subsidiene for å sikre at de gir den mest effektive støtten til landbrukssektoren. Den gjennomgår også tilskuddsordningene for å sikre at de er i tråd med EUs regelverk og ikke er konkurransevridende.

Forslag og muligheter for å gjøre Norge mer selvforsynt med mat

Det er flere måter Norge potensielt kan øke sin matselvforsyning på:

• Økning i avlingsproduksjon: Norge kan satse på å øke produksjonen av høyverdivekster som frukt og grønnsaker. Dette kan gjøres gjennom bruk av veksthus og andre former for beskyttet landbruk.
• Husdyrproduksjon: Norge kan også satse på å øke husdyrproduksjonen, spesielt av fjørfe og svin, som i dag importeres i store mengder.
• Norge kunne også fremme økologisk landbruk, noe som kan bidra til å redusere landets avhengighet av importerte matvarer.
• Norge kan også satse på regional matproduksjon og distribusjon, noe som kan bidra til å redusere transportkostnadene og øke tilgjengeligheten av ferske, lokalproduserte matvarer.
• Norge er allerede en stor aktør innen havbruk og kan fokusere på å utvide det som et middel for å øke matproduksjonen.
• Norge kunne også satset mer på forskning og utvikling av nye og mer effektive avl-, oppdrettsmetoder og teknologier.
• Regjeringen kan også implementere politikk som vil oppmuntre og støtte økning i innenlandsk matproduksjon, for eksempel skatteinsentiver for bønder og subsidier til landbruksforskning.
• Utdanning og bevissthet: Landet kan også fokusere på å utdanne publikum om viktigheten av selvforsyning og fordelene ved å konsumere lokalprodusert mat.
• Komme bort fra ensidig prisfokus på matvarene vi spiser med opplysning.

Økt selvforsyning med mat kan ha en positiv innvirkning på miljøet og den lokale økonomien. Det er også viktig å tenke på at økt selvforsyning også kan ha negative konsekvenser for handel og økonomiske relasjoner med andre land.

Valget er klart: Selvforsyningen må opp.

Link: Tre nye kostråd som vil redusere mat­produksjonen i Norge drastisk

Photo by Anna Guerrero