Problemet med EU-medlemskap er hva som skjer med Norge etter 10, 20, 30 og 50 år

Norge skal ikke inn i EU.

EU er fullt av land som er mye større enn oss, og som åpenbart vil hevde sine egeninteresser hele tiden. Det blir kanskje et lite trøstedrypp på oss innimellom.

Vi trenger å fokusere på en «endetidshistorie» – altså et scenario som viser hvor utviklingen kan ende dersom stadig mer beslutningsmakt flyttes fra Norge til EU.

Denne endetidshistorien vil utspille seg som et klart og tydelig politisk scenario, ikke som en spådom. Det vil være en mulig negativ endetidshistorie.

Forestill deg Norge i 2075. Det finnes fortsatt et norsk flagg. Det finnes fortsatt et Storting. Det finnes fortsatt en norsk regjering.

Men stadig flere av de store beslutningene tas innenfor europeiske rammer.

Norsk landbruk er blitt en del av en felles europeisk landbrukspolitikk.

Norsk fiskeriforvaltning er tett integrert i EUs system.

Norsk handelspolitikk bestemmes ikke lenger først og fremst i Oslo.

Energiområdet er blitt stadig mer europeisk integrert.

Norske politikere bruker mye av sin tid på å påvirke beslutninger som allerede formes i Brussel.

Og den norske velgeren oppdager noe paradoksalt:

Han eller hun har fortsatt stemmerett – men stadig færre av de viktigste beslutningene ligger innenfor rekkevidden av den norske stemmen.

Norge har ikke blitt fattig. Norge har ikke sluttet å være Norge. Det har skjedd noe mer subtilt.

Norge har gradvis blitt en region i et større politisk system.

Og når en ny generasjon spør: «Hvorfor bestemmer vi ikke dette selv?» blir svaret:

«Fordi vi for mange tiår siden valgte å bli medlem.»

Den virkelig sterke avslutningen

Argmentasjonen mot EU kan avsluttes med et spørsmål:

EU-medlemskap handler derfor ikke bare om handel, arbeidsplasser og økonomi. Det handler om hvor mye politisk selvbestemmelse et lite land ønsker å beholde.

Vil Norge være et selvstendig europeisk land som samarbeider tett med EU – eller vil Norge være en del av EU og la stadig flere beslutninger tas som europeiske beslutninger?

Det er det egentlige EU-spørsmålet.

Historisk er det også verdt å ha med at Norge allerede har sagt nei to ganger. I 1972 stemte 53,5 prosent nei til EF-medlemskap, og i 1994 stemte 52,2 prosent nei til EU-medlemskap.

Det interessante i dag er imidlertid at argumentasjonen bør oppdateres

EU i 2026 er ikke EU i 1994. Derfor vil en moderne norsk EU-kritikk stå sterkere dersom den handler om konkrete spørsmål som energi, fisk, landbruk, handel, økonomisk styring, demokratisk ansvar og nasjonal ressurskontroll, fremfor bare den gamle «Brussel bestemmer»-retorikken.

Norsk selvbestemmelse er en fantastisk sak - og den er vår.