Pasienter ønsker maksimal tilgjengelighet til helsevesenet

Det er klager på tilgjengeligheten for pasienter til norske sykehus. Det er venting og lange veier å reise. Henvisninger til sykehus fra fastleger avvises med økonomiske begrunnelser.

Det er også kaos i den praktiske finansieringen av helseforetakene. Samlet gjeld for norske helseforetak har steget til 62,5 milliarder i 2024, og vil stige framover. Det gir enorme renteutgifter for sykehusene. Hva med avdrag?

Sykehusene må dessuten sette av penger til egenkapital for å få lån til å bygge, modernisere etc..

Det er komplett uforståelig at finansieringen av sykehusene våre er gjeldsbasert med rente/avdragsbetaling. Sykehusene må også ha egenkapital for å få lån. Hvordan skaffer et statlig finansiert sykehus egenkapital? Her råder total forvirring. Virkningen av dette er uklar, ukjent, og sannsynligvis vært negativ.

Hva er det som skjer her? Har våre myndigheter gått fra vettet? Hvem har funnet på dette, og hva er hensikten?

Vi ser nå en sterk sentralisering av sykehusene

Det bryter med krav om likhet og geografisk tilgjengelighet i hele landet. Norge har mange steder lang, svært tungvint og tidkrevende transport til sykehus. Finansieringsmodellen må sikre at også små sykehus på landsbygda og i små byer kan tilby tjenester, selv om de ikke har høyt volum. Det må aldri bli normalt med reiser i bil på 4-6 timer med farer i form av uvær og dårlige veier å komme til behandling.

Hva er strategien, målsettingen og de styrende parametre?

For å lage et finansieringssystem som gjør norske sykehus blant de beste i verden på pasienttilgjengelighet (eller andre faktorer man vil prioritere), må man balansere flere hensyn og ha klart at finansiering alene ikke er nok — organisering, arbeidskraft, teknologi og styring spiller også en rolle. Lån, med renter/avdrag og krav om egenkapital er fullstendig bort i natta å kreve.

Her er en gjennomgang:

1. Finansieringsmodeller og pasienttilgjengelighet

a) Historisk kontekst

Rente/avdragsbetaling på finansiering etablert som gjeld gjennom statlige lån, samt krav om egenkapital er uhørt og unødvendig. Norske sykehus har tradisjonelt vært finansiert gjennom statlige bevilgninger via helseforetak, med en kombinasjon av rammebevilgning og aktivitetsbasert finansiering (DRG-systemer). Dette har noen styrker, men også svakheter for pasienttilgjengelighet:

• Rammefinansiering: gir stabilitet, men kan føre til ventelister hvis kapasitet ikke matcher etterspørsel.
• DRG/aktivitetsbasert: stimulerer produksjon, men kan føre til prioritering av enklere, kortvarige behandlinger fremfor komplekse eller kroniske pasienter.

b) Mulige modeller for optimal tilgjengelighet

1. Ren kapasitetsbasert finansiering med fleksibel ramme

   • Staten finansierer sykehus etter behov og befolkningsvekst, uten å knytte direkte til antall prosedyrer.
   • Sikrer at sykehus kan ansette tilstrekkelig personell og utvide kapasitet for å redusere ventetider.
   • Risiko: lite insentiv for effektiv drift.

2. Aktivitetsbasert finansiering med kvalitetsjustering

   • Betaler sykehus per gjennomført behandling, men med tillegg for pasienttilfredshet, lav ventetid og gode behandlingsresultater.
   • Kombinerer insentiver for produktivitet og kvalitet.
   • Utfordring: risiko for “overproduksjon” eller prioritering av enkle prosedyrer.

3. Blended-modell (“Hybrid”) – ofte sett internasjonalt

   • Basefinansiering: dekker faste kostnader og kapasitet.
   • Resultat- og tilgjengelighetsbonus: ekstra midler ved kort ventetid, høy pasienttilfredshet og gode behandlingsresultater.
   • Kan gi fleksibilitet, incentiv for tilgjengelighet og kvalitet samtidig som sykehusene ikke blir “utgiftstyrt” eller “inntektstyrt” alene.

2. Andre viktige hensyn

Selv om pasienttilgjengelighet skal prioriteres, bør finansieringsmodellen også vektlegge:

1. Kvalitet på behandling

   • Kort ventetid er meningsløs hvis behandlingen er lav kvalitet.
   • Kvalitet kan måles via komplikasjonsrater, overlevelse, pasientrapporterte resultater (PROM/PREM).

2. Likhet og geografisk tilgjengelighet

   • Finansieringsmodellen må sikre at også små sykehus på landsbygda kan tilby tjenester, selv om de ikke har høyt volum.

3. Kompleksitet og helhetlig behandling

   • Kroniske og komplekse pasienter krever mer ressurser. Modellene må ikke straffe sykehus som tar slike pasienter.

4. Innovasjon og langsiktig kapasitet

   • Investering i teknologi, forskning, kompetansebygging og forebygging bør være en del av finansieringen, ellers risikerer man kortsiktige løsninger som reduserer fremtidig tilgjengelighet.

5. Effektiv ressursbruk

   • Pasienttilgjengelighet må balanseres med bærekraft: overproduksjon eller overbemanning uten langsiktig plan kan føre til ineffektiv bruk av skattepenger.

Den mest lovende modellen for å gjøre norske sykehus verdensledende på pasienttilgjengelighet er en blandet finansieringsmodell:

• Basefinansiering: sikrer kapasitet og stabilitet.
• Resultatbasert tillegg: belønner korte ventetider, høy kvalitet og pasienttilfredshet.
• Kompensasjon for komplekse pasienter og små sykehus: sikrer likhet og helhetlig behandling.

Samtidig må man vektlegge kvalitet, likhet, effektivitet og innovasjon – ellers vil fokuset på en faktor - kostnader, tilgjengelighet, etc. - alene kunne skape ubalanse.

Det bør lages et konkret forslag til et poengbasert finansieringssystem for norske sykehus, hvor hvert kriterium får vekt, slik at man tydelig kan se hvordan ventetid, kvalitet og andre faktorer belønnes. Dette kan bli som en praktisk “oppskrift” for politikere.

Statlige penger i form av gjeld med rente/avdragsbetaling til seg selv må være en feilslutning hos noen? Hvor skal egenkapitalen komme fra?

En rimelig forventning er at fagmyndigheten for helsevesenet lager en komplett blandet finansieringsmodell med forslag til mulige vektlegginger. Pengene for å drive får man som tilskudd fra staten, og fagmyndigheten etterser at vektleggingene oppnås, og justerer for avvik i dialog med partene.

La oss komme i gang.

Link:

DRG-systemet