Vi må bygge et system for dagligvarehandel hvor nye konkurrenter alltid kan oppstå

Problemet med manglende konkurranse i dagligvarehandelen kan ikke løses ved å be de tre store om å bli litt snillere – men ved å endre selve spillereglene slik at nye aktører faktisk kan komme inn. Det er er ikke lett, og for de tre store blir det smertefullt. Kanskje er gått for langt, kanskje det er ulovlig å endre spillereglene så dramatisk som nå kreves.

Norge har tre klart dominerende landsdekkende aktører i dagligvarehandelen, ikke et juridisk monopol. I 2025 hadde NorgesGruppen 43,5 %, Coop 29,2 %, Rema 24,0 % og Bunnpris 3,4 %. Markedsandelene har vært svært stabile.

Regjeringen har allerede foreslått tiltak for å gjøre det lettere for små aktører å få tilgang til varer og distribusjon, og foreslår også endringer i reglene for forhandlinger i bransjen. Dette er ikke godt nok. Det norske folk lider.

Det er også blitt slik at alle spesialforretninger forsvinner - de som bare selger en eller noen få varetyper - forretninger for fisk, kjøtt, bakervarer, grønnsakbutikker, apotek - alt er blitt "supermarkeder.", "hypermarkeder" som dominerer markedet totalt.

Vi skal starte jakten på de mange daglivarebutikkene i landet vårt

Det var en gang et lite land langt mot nord. Landet hadde fjell, fjorder, olje, laks – og tre veldig store matbutikker.

De tre matbutikkene var så store at de ikke bare solgte mat. De hadde også egne merkevarer, egne distribusjonssystemer, egne innkjøpsavtaler og svært gode forbindelser til de lokalene hvor folk kunne tenke seg å åpne en ny butikk.

Så kom regjeringen og sa: – Vi trenger mer konkurranse. De tre store svarte: Ja, det er vi helt enige i. Så bra! sa regjeringen. Da trenger vi bare noen nye konkurrenter.

Det ble stille. Veldig stille. For hvor skulle de komme fra?

Problemet er ikke først og fremst at Norge mangler gründere. Problemet er at det er umulig å konkurrere med de store.

Konkurransetilsynet beskriver dagligvaremarkedet som sterkt konsentrert og peker på høye etableringshindringer. Markedsandelene har dessuten vært bemerkelsesverdig stabile over flere år.

Men staten kan gjøre noe med dette. Den kunne sørge for at veien inn i markedet ble åpen.

Det nye norske matmarkedet er åpent for alle som vil

La oss derfor tenke litt annerledes. Norge må bygge et åpent konkurransesystem for dagligvarer.

Tenk deg at en lokal kjøpmann i Tromsø, en bonde på Jæren, en matgründer i Oslo eller en kooperativ gruppe i Innlandet kunne etablere en butikk uten først å måtte bygge et gigantisk grossistsystem. De behøver heller ikke ha gigantiske systemer rundt seg - de skal bare selge dagligvarer. De finnes fremdeles noen få som gjør det.

De skulle kunne kjøpe varer gjennom åpne distribusjonsløsninger. De skulle kunne bruke eksisterende lager- og transportkapasitet mot transparente vilkår. De skulle kunne få tilgang til egnede butikklokaler. De skulle kunne selge varer fra både store og små produsenter.

Kort sagt:

La nye butikker konkurrere om kundene – ikke tving dem først til å bygge et helt nytt handelssystem rundt butikken.

Dette er interessant fordi regjeringens nye forslag nettopp tar sikte på å gjøre det enklere for små aktører å få tilgang til varer og distribusjon. Men vi må ta inn over oss at samtidig må vi knuse de tre systemene som er bygget opp i dagligvarehandelen.

Hva om bonden kunne selge mer direkte?

Her ligger også en annen mulighet. Tenk om norske produsenter kunne koble seg direkte til et nasjonalt digitalt marked for dagligvarer.

En bonde kunne legge inn:

Poteter – 10 tonn – levert uke 42.

Et lokalt ysteri:

Geitost – 800 kilo.

Et bakeri:

Surdeigsbrød – 4 000 enheter.

En ny dagligvarekjede kunne kjøpe.

En restaurant kunne kjøpe.

En lokal butikk kunne kjøpe.

En forbruker kunne kanskje kjøpe direkte.

Da begynner vi å få et marked hvor flere kan konkurrere på pris, kvalitet, lokal tilhørighet og utvalg.

Ikke bare på hvem som har den største bilen på lageret, den største .......

Og så kommer den morsomme delen

La oss si at «Ola Mat» åpner butikk.

De store kjedene ler litt.– Lykke til!

Ola svarer:– Takk.

Et år senere åpner han butikk nummer to. Så nummer ti. Så nummer femti.

Plutselig begynner de tre store å følge med.

Ikke fordi regjeringen har bedt dem om det.

Men fordi kundene har fått et alternativ.

Og når Ola setter ned prisen på melk med to kroner, skjer det noe merkelig.

De andre begynner også å regne.

Det er dette konkurranse egentlig skal gjøre.

Ingen trenger å be de store om å være snille.

Man må bare sørge for at de ikke kan være komfortable.

Den norske modellen 2.0

Løsningen derfor ikke er å skape én ny gigant som skal konkurrere med tre eksisterende giganter.

Løsningen er å skape hundrevis av muligheter for nye konkurrenter.

Små kjeder.

Lokale butikker.

Bondesamvirker.

Digitale dagligvarebutikker.

Kooperative butikker.

Direkte salg.

Nye grossister.

Nye distribusjonsselskaper.

Nye måter å koble produsent og forbruker på.

Vi skal ikke ha én «fjerde kjede».

Vi får kanskje noe mye mer interessant:

et marked hvor den fjerde, femte, sjette og syvende konkurrenten, den lille, spesialisten, den fantasifulle hele tiden kan dukke opp.

Og hva skal staten gjøre?

Staten skal ikke bestemme hvilken butikk nordmenn skal handle i. Den skal heller ikke bestemme hva en melkekartong skal koste.

Statens jobb bør være å sørge for at spillereglene gjør det mulig å konkurrere.

Det betyr blant annet:

• lettere tilgang til egnede butikklokaler
• bedre tilgang til grossist- og distribusjonssystemer
• tydeligere regler for forhandlinger
• åpen og forståelig prisinformasjon
• kontroll med oppkjøp som kan svekke konkurransen
• bedre muligheter for små produsenter og nye aktører
• digitale markedsplasser som kan koble produsenter, systemer, butikker og forbrukere

Konkurransetilsynet peker nettopp på konsentrasjon, etableringshindringer og betydningen av tilgang til distribusjon og lokaler som sentrale utfordringer.

Så var det dette med handlekurven

Til slutt handler dette om noe ganske enkelt.

En familie går inn i butikken. De har ikke lyst til å studere konkurransepolitikk. De vil bare kjøpe middag.

Hvis konkurransen fungerer, trenger familien ikke vite hvem som vant den politiske diskusjonen om dagligvaremarkedet. De merker det på kvitteringen, prisene er OK. Kanskje er det derfor den mest radikale ideen av alle også er den enkleste:

La flere få slippe til.

Ikke fordi de tre store nødvendigvis er onde. Ikke fordi staten nødvendigvis er flinkere til å drive butikk. Men fordi et marked fungerer bedre når kunden faktisk har flere steder å gå.

Hvis Norge klarer å bygge et system hvor det stadig kan dukke opp nye butikker, nye grossister, nye transportører, nye produsenter og nye digitale løsninger, kan vi få noe langt mer verdifullt enn «den fjerde kjeden».

Vi kan få konkurranse som aldri trenger å bli ferdig bygget.

Og da kan den norske forbrukeren endelig få en ny superkraft:

Å kunne gå ut av én butikk og si: «Nei takk. Jeg handler hos konkurrenten.»

Vi skal innføre en ordning for permanent fleksibel innovativ konkurranse - «konkurranse som aldri trenger å bli ferdig bygget»

Stotinget skal skape et system, og si hvordan vi bygger et system hvor nye konkurrenter stadig kan oppstå