Boom bust: Skjulte fortiede økonomiske sannheter lever i økonomenes totale begrepsforvirring

Sannheten om inflasjonens ødeleggende virkninger vokser fram. Økonomer har alltid hatt dårlige tider, det vil si i det lange løp. De klarer ikke å styre samfunnsøkonomien slik at verden unngår økonomiske krasj hele tiden. Noen krasj er små, andre er store. Ragnar Anton Kittil Frisch var stor.

Det har fremstått som en sannhet at hvis du prøver å skjule ideene dine med status quo-språk eller å gjenta eksisterende populære løgner, vil du mislykkes. Økonomene støttet av valgte politikere gjør dette hele tiden. De ønsker at det tas grep så ting skjer, vår finansminister har brukt uttrykket å "røske opp".

Økonomer kan bruke begrepet balanserte budsjetter og statsgjelden, særlig i USA, for å illustrere hva de mener. I løpet av de korte, ufullkomne årene med stor fremgang verden hadde fra midten av 40-tallet til 60-tallet, delte økonomer som sa de forstod hva penger er seg i tre leire.

De tre gruppene er de radikale sannhetssøkende, folkene fra høyskoler og universiteteter og de som skjuler sin politikk

1. Representert ved Abba P. Lerner mente de radikale økonomene at sannheten om penger skulle fortelles klart og konsist. Dette var det radikale standpunktet. Det er mange som ikke liker radikale ideer, selv om de er helt sannferdige.

2. Akademias populære leir var lette å tro på - universiteter og høyskoler er jo vitenskapelige. Arbeiderpartiets superstjerne Ragnar Anton Kittil Frisch ble hellig, definerte norsk økonomi og skapte begrepsparet makroøkonomi/mikroøkonomi og økonometri. Problemet er og har vært at akademikere innen økonomi tror at folket er for dumme til å få vite sannheten, og de overlesser sin begrepsverden til uforståelighet. Derfor sier de: "Vi skal tro på at penger er det de gamle konservative sier de er". Med nøye styrt pengeforvaltning tatt i bruk kan politikerne snike "god politikk" gjennom. Dette er og var den valgte tilnærmingen. Den mislyktes i det øyeblikket det kom en endring, en ubalanse kalt en krise og de «gammelkonservative» endret sitt eget språk og fokus. Teoriene falt i grus, og krisepolitikk måtte innføres.

3. Milton Friedman-leiren: fortell sannheten om hva penger er og hvordan en pengepolitikk og andre politikker virker. De var monetarister, men klarte aldri å regulere pengemengden slik at det virket. Monetarister besnærer politikerne, men de skjulte nok sine politiske sluttmål. Men de fikk gode stillinger i administrasjonen, og kunne gå inn i de politiske standpunktene til den siden som ikke vet noe om penger eller lyver om hva de vil.

Umulig å forene synspunkter, lett å skjule sannheten: krasj følger

Lerners leir var lite i antall. Den andre leiren fant det lettere å bli valgt til maktposisjoner ved å spille fram eksisterende tro uten å gjøre arbeidet med å endre den. Maktvelgerne – politikerne valgt av offentligheten – ønsket å finne match med den offentlige troen. Det kan ta lang tid å lære andre folk sannheten, og husk at karrieren til en økonom avhenger av den utnevnelsen man raskt kan få.

Så ved å akseptere de gamle løgnene som kortsiktig troverdighet fikk vi lett forklarlige inflasjonssjokk, krasj og økonomisk forvirring.

Publikum så bare svikten i politikken og visste ikke hva de skulle tro

Økonomer endte opp med et dårlig rykte og ingen troverdighet. Resultatet har alltid vært pengetrykking for de rike med realverdier og innstramminger for oss andre. Det har verden hatt før, og det fortsetter. Ingenting er lært. Det er villet politikk at det skal være slik. Det smører økonomien.

Det var til og med to generasjoner med økonomer som var så forvirret at de prøvde å gjenoppfinne økonomi ved å forveksle grunnleggende økonomiske regnskapsbegreper med økonomisk beslutningstaking. I alt dette har våre politiske partier kunnet kjøre i sirkler rundt oss.

Men hvis økonomer var modige og smarte og spilte på lang sikt, ville vi alle vært rike nå

Hvis du forteller folk dumme løgner for å skjule sannheter, ville vi alle være dummere, og vi vil alle sitte fast. Men dette skjer ikke - fordi folk faktisk ikke er dumme, bare slitne, travle og interessert i andre ting. Over tid forteller intuisjonen deres dem at de ikke skal stole på de politikere og økonomene de bruker uansett. Folk går ikke i fella i det lange løp. De går ikke engang med på politikernes og økonomenes sleipe metoder lenge nok til at de kan gjennomføre politikken de prøver å snike forbi oss.

Politikerne og økonomene deres har ingen troverdighet lenger i økonomisk politikk. Er det noen radikale personer her som vil tilbake til sannheten?

Foto ved Sora