Det må også være mulig å bli konkurrent i morgen

Norge trenger en ny konkurransepolitikk: Det skal ikke bare være lov å konkurrere. Det skal være mulig å komme inn på markedet.

Forestill deg at du vil starte en dagligvarekjede. Du har kapital, gode innkjøpsavtaler, dyktige medarbeidere og en idé om hvordan du kan selge mat billigere enn konkurrentene.

Men så oppdager du at de beste butikklokalene allerede er bundet opp. Distribusjonen kontrolleres av etablerte aktører. Leverandørene har lange avtaler. Kundene er vant til de eksisterende kjedene.

Du kan fortsatt starte bedriften. Men kan du egentlig konkurrere? Det er dette spørsmålet norsk konkurransepolitikk bør stille langt oftere.

Konkurranse må kunne fornyes

Konkurransepolitikken har tradisjonelt vært opptatt av å hindre karteller, misbruk av dominerende stilling og konkurranseskadelige oppkjøp. Det er nødvendig.

Men det finnes et annet problem som er minst like viktig: Hva skjer når markedet gradvis blir så vanskelig å komme inn i at nye konkurrenter nesten ikke oppstår?

Et marked kan ha flere aktører og likevel være lukket for fornyelse. De etablerte selskapene kan kontrollere distribusjon, teknologi, data, infrastruktur, lokaler eller andre ressurser som nye virksomheter trenger. Et oppkjøp kan fjerne en mulig fremtidig konkurrent. En offentlig regulering kan gjøre etablering unødvendig vanskelig.

Da får vi et marked som kanskje fungerer greit i dag, men som blir stadig mindre konkurranseutsatt over tid. Det er en farlig utvikling.

Dagligvaremarkedet viser problemet

Dagligvaremarkedet er et godt eksempel. Norske forbrukere møter et marked der noen få store kjeder har en svært sterk posisjon. Det er ikke nødvendigvis fordi de bryter konkurranseloven. De kan ha blitt store fordi de har vært dyktige og effektive.

Men nettopp derfor må vi stille det neste spørsmålet Hvor lett er det for en ny konkurrent å komme inn?

Hvis svaret er «svært vanskelig», har vi et konkurranseproblem selv om ingen nødvendigvis har gjort noe ulovlig. Derfor bør konkurransepolitikken ikke bare spørre om de etablerte aktørene oppfører seg lovlig.

Den bør også spørre om døren fortsatt er åpen for den neste aktøren.

En ny etableringsrett

Norge bør derfor innføre et grunnleggende prinsipp:

Alle som oppfyller nødvendige og saklige krav, skal ha en reell mulighet til å etablere virksomhet og konkurrere på like vilkår.

Dette betyr ikke at staten skal garantere at bedriften lykkes. Det skal den ikke.

En ny butikk kan gå konkurs. En ny teknologibedrift kan mislykkes. En ny restaurant kan forsvinne etter ett år. Det er markedets oppgave å avgjøre hvem som lykkes.

Men staten skal sørge for at den nye virksomheten ikke blir hindret av kunstige barrierer som favoriserer de etablerte.

Konkurranse må også beskyttes mot staten

Etableringshindringer kommer ikke bare fra store selskaper. De kan også komme fra staten og kommunene.

Konsesjoner, arealplaner, reguleringer og offentlige innkjøpsordninger kan gjøre etablering vanskeligere enn nødvendig.

Derfor bør alle større reguleringer som påvirker næringslivet vurderes ut fra ett enkelt spørsmål: Gjør denne regelen det vanskeligere for nye virksomheter å konkurrere?

Hvis svaret er ja, må myndighetene kunne forklare hvorfor begrensningen er nødvendig. En regel skal beskytte et legitimt samfunnshensyn – ikke eksisterende markedsposisjoner.

Beskytt morgendagens konkurrent

Vi må også begynne å se på den konkurransen som ennå ikke finnes. Tenk på en liten norsk teknologibedrift som utvikler en løsning som på sikt kan utfordre en stor aktør.

I dag er bedriften kanskje ubetydelig. Om fem år kan den være en alvorlig konkurrent. Hvis den store aktøren kjøper selskapet før det rekker å vokse, kan konkurransen forsvinne før den egentlig har begynt.

Derfor bør myndighetene ved større oppkjøp også spørre: > Hvilken konkurranse kan denne virksomheten ha skapt i fremtiden?

Det er ikke tilstrekkelig å se på dagens markedsandeler.

Et etableringsbarometer

Vi trenger dessuten bedre informasjon. Konkurransetilsynet bør hvert år lage et norsk etableringsbarometer.

For de viktigste markedene bør vi blant annet vite:

• Hvor mange nye virksomheter kommer inn?
• Hvor mange forsvinner?
• Hvor konsentrert er markedet?
• Hvor mye koster det å etablere seg?
• Har nye aktører tilgang til nødvendige lokaler, infrastruktur og distribusjon?
• Hvor lett kan kundene bytte leverandør?
• Hvilke offentlige regler hindrer etablering?

Da får vi et mål på noe som i dag ofte diskuteres uten at vi har et samlet bilde:

Hvor åpne er egentlig de norske markedene?

Etableringsombud

Vi bør også opprette et etableringsombud. En gründer som mener at en offentlig regel eller en dominerende virksomhet hindrer etablering, skal ha et sted å henvende seg.

Ombudet skal ikke hjelpe dårlige bedrifter til å overleve. Det skal hjelpe nye bedrifter med å få muligheten til å konkurrere.

Målet er ikke flere bedrifter for enhver pris

Dette handler ikke om å produsere flest mulig selskaper. Det handler om dynamikk.

En virksomhet skal kunne vokse fordi den er god. En virksomhet skal kunne forsvinne fordi den ikke lenger er konkurransedyktig.

Men mellom disse må det hele tiden finnes en åpen dør for nye aktører. Det er slik konkurransen fornyer seg.

Og det er kanskje på tide at dette blir et uttrykkelig mål for norsk konkurransepolitikk:

Ingen markedsposisjon skal kunne bli så sterk at den neste generasjonen konkurrenter ikke får en reell mulighet til å utfordre den.

Et marked er ikke virkelig konkurranseutsatt bare fordi det finnes konkurrenter i dag.

Det må også være mulig å bli konkurrent i morgen.