Sykehusene: Det er uvanlig at staten låner penger til seg selv - og hva er meningen med det?

Norske sykehus får årlige tilskudd fra staten til drift, men må ta opp lån når de skal bygge nytt eller investere i kostbart utstyr. Lånene gis av staten selv, og sykehusene må betale renter og avdrag. Ordningen betyr i praksis at staten låner penger til egne virksomheter – noe som vekker spørsmål om både nødvendighet og fornuft.

Det fremstår derved et system for sykehusene der økonomi er det overordnede styringsmål, alle andre faktorer som tilgjengelighet, kvalitet, pasienttilfredshet, ventetider med mer er underordnet dette ene målet.

Et system for økonomisk disiplin

Låneordningen ble innført for å skape større økonomisk bevissthet i helseforetakene. Når sykehusene må betale renter og avdrag, tvinges de til å prioritere prosjekter ut fra behov, nytte og bæreevne. Systemet skal hindre overinvesteringer og bidra til langsiktig planlegging.

Ordningen gir også staten bedre kontroll over samlet investeringsnivå i helsevesenet. Den fungerer som et økonomisk styringsverktøy som gjør det lettere å samordne investeringer med den generelle finanspolitikken og unngå overoppheting i bygge- og anleggssektoren.

Alt dette er helt uinteressant for pasienter som må vente på behandling.

Ulemper og paradokser

Selv om intensjonen er god, har modellen flere svakheter. Rentene og avdragene er i realiteten interne overføringer – staten låner av seg selv. Mange mener derfor at ordningen er byråkratisk og unødvendig, særlig når staten har store kontantreserver gjennom Oljefondet.

Kravet om å betjene lån kan også føre til at viktige byggeprosjekter blir utsatt eller redusert i omfang. Helseforetakene må finne plass til renter og avdrag i allerede pressede budsjetter, noe som kan gå ut over både effektivitet og pasientsikkerhet.

Ulik praksis mellom sektorer

Det er også et rettferdighetsspørsmål. Forsvaret, politiet og universitetene får ofte sine investeringer direkte finansiert over statsbudsjettet, mens helseforetakene må låne. Det kan gi inntrykk av at sykehusene skal drives mer forretningsmessig enn som en del av den grunnleggende velferden.

Dette skillet har vært omstridt, fordi det påvirker hvordan vi ser på helsevesenets rolle: som en del av fellesskapet eller som en statlig bedrift som må «tjene inn» sine investeringer.

Et spørsmål om styring – ikke økonomi

Rent økonomisk er det ikke nødvendig at staten låner penger til seg selv. Den kunne like gjerne ha finansiert sykehusinvesteringene gjennom direkte bevilgninger. Likevel brukes låneordningen som et styringsverktøy for å ansvarliggjøre helseforetakene og synliggjøre kostnader.

Modellen balanserer dermed mellom økonomisk rasjonalitet og politisk styringsbehov. Den viser hvor krevende det er å kombinere effektiv forvaltning med offentlig fellesskap – og minner oss om at god styring ikke alltid er det samme som enkel økonomi.

Vi ser jo flere eksempler på at tilgjengelighet ikke teller (Alta, Lærdal), at nytt utstyr bare prioriteres ensidig ut fra økonomi, at ventetider er for lange. .

Det er ikke bra, slett ikke. Styring av sykehusene må være basert på flerpunkts parametermodeller: tilgjengelighet, kvalitet, pasienttilfredshet, akseptable ventetider, innovasjon, modernitet m.m., ikke bare lønnsomhet.

Bilde ved Sora