Nye prinsipper for verdensfred gjennom styrte dialoger er mulig

Det kan være på sin plass å minne om arbeidet som ble utført av Støre og russeren Lavrov da de to utenriksministrene gikk sammen om å få til en avtale mellom Russland og Norge om en grense i Barentshavet, den såkalte delelinjeavtalen. Det må være mulig å få til avtaler som normal praksis. Kanskje en avtale for Sør-Kina havet mellom partene der kan bli en nytt eksempel, Russland og Ukraina et annet.

Vår verden er som en politisk økonomisk bananrepublikk styrt av rå makt. Ordet bananrepublikk brukes nedsettende om land som er primitive. Dessverre er den verden vi lever i samlet sett en bananrepublikk i ordets verste forstand. Kriger er vi godt kjent med gjennom historien, vi har dem fremdeles, og nå er tvang av befolkningen innført via pandemien.

Bort med bananrepublikkene USA og Russland

Den USA styrte globale modell med militær dominans forsterket av finansiell og økonomisk dominans burde være over. Det er en ekte bananrepublikks tanker og handlinger.

Verden har alltid vært preget av store militære maktdemonstrasjoner, imperiebygging og stor lidelse for befolkningen i svære områder. Etter den 2. verdenskrig etablerte USA et imperium som nå er dominerende, vårt land er en ivrig deltaker på alle mulige måter person- og pengemessig. USAs og våre tanker om verdensdominans er sterke, og det siste eksemplet er utrulling av en global pandemi med illustrasjon av global kontroll og Russlands krig i Ukraina. Det er eksempler på store motsetninger i verden, og vi har ikke utsikt til bedre tider. Det skal bare fortsette.

Norge er ivrig medspiller i maktspillet

Det ekstremt negative er at Norge - mitt fedreland - er en støttespiller og faktisk en pådriver i dette elendighetsspillet som får lov å fortsette i verden. Våre militære har vært i Libya og nå sist i Mali. Verdenshelseorganisasjon WHO har overtatt som de facto styrer av landet vårt. De sier hopp, og vi hopper. Ingen gode grunner finnes, vi bare gjør alt vi får beskjed om.

Alle idealer er kastet overbord, vi er tungt inne i gørret. Norge er ingen fredsnasjon, vi er en av de største våpeneksportører. Vi vil lissom ha fred når vi deler ut Nobels fredspris, og vi har et fredsinstitutt på Lillehammer. Men vi stiller opp på krigsoppdrag i fremmede land, og vi har amerikanske tropper og utstyr på egen jord. Vi kjøper krigsfly som er bombefly for krig i fremmede områder.

Våre politikere er aktive støttespillere i alt det nedbrytende uverdige spillet som foregår i verden. Vi er med i en USA-styrt allianse der vi bare bukker og nikker, vi er del av en såkalt demokratisk allianse mot de udemokratiske land, vi er de hellige og gode, de andre er fra tilbakestående sivilsamfunn, teknologisk underlegne og udemokratiske. Dette er ren bananrepublikk tenking, og vi er selv bananrepublikken.

Verden er et marked der alle sloss for sin andel

Det er ikke nødvendig å gå inn i økonomisk historie for å se hva som foregår. Det er nok å nevne USAs nåværende økonomiske dominans i verden. Et folk med 5% av verdens befolkning har 20% av verdens produksjon regnet ut fra nasjonalprodukt. Det er egentlig imponerende, men det har store ulemper for alle andre. USA presser sine interesser fram overalt med offentlige midler, systematisk, langsiktig og uten hensyn. De kriger når de må. Den velorganiserte økonomiske dominansen er enorm og usunn, plagsom og uverdig for oss. Gatene i Norge og de fleste andere land er fulle av amerikansk-dominert virksomhet, deres bedrifter med sin klamme hånd er over alt. Nordmenn er redusert til spesialister og råstoffleverandører, nå også olje, gass.

Verden er delt i bastante blokker

Vi er i allianse med USA. Andre land som Kina og Russland vil ikke finne seg i denne dominansen, og strever med å hevde seg, og se sine innbyggere i øynene. Allianser skaper motsetninger, og den amerikanske aggressiviteten som vi støtter er ikke sunn og kan ikke vare. Vår allianse er nå den sterke økonomisk, militært, finansielt - nå vinner vi kampene, vi plukker stadig poeng fra de andre. Militære ressurser er alltid nære. Det er et uverdig spill, der alt for mange av de andre er tapere. Bak det hele ligger en enorm militær og finansiell overlegenhet som reelt sett gjør verden utrygg. Det kan smelle når som helst.

Verden deles opp i fattig og rik og de andre skal holdes der

Gjennom dominerende avtaler, systemer, sanksjoner, tillatelser, lisenser styres verden inn i økonomiske ulikheter som er enorme. En del av verden - vår del - er rik som følge av dette og store deler ellers er helt eller delvis fattige. Det er en skam.

Strategiske produkter styres nøye. Halvleder-industrien eller mikrokretser er et eksempel, der industriens kompetanse og produksjon styres nøye. De fattige lager ikke sin egen elektronikk. Russland og Kina er begge svakere på mikroprosessorer enn vår del av verden, i både design og fabrikasjon. Energi har vært annerledes, men klimakampen kan forandre dette når kull, olje og gass skal bort. Det er mange andre faktorer som kontrolleres, og det blir en fortsatt kamp om den økonomiske makten, hele tiden med et militærvesen til å gi saken kraft.

Kina hevder at Østen stiger og Vesten synker

Det kinesiske (20% av verdens befolkning) nasjonalproduktet vil ventelig overstige USAs (5% av verdens befolkning) innen 2030, og deretter vil Kina øke. Så om nye 50 år vil kanskje situasjonen være snudd. Kina tenker og handler langsiktig.

Øst og Vest begrepene er geopolitiske og primitive, de er bare journalistbegreper, og alliansebegrepene kan endre seg. Hvorfor de skal fortsette å leve i det hele tatt er vanskelig å forstå. Det er mange "sovende" partnere her: Kazakhstan, Belarus, Pakistan, Uzbekistan, Tajikistan, Nord-Korea, Kambodsja, Laos og flere som alle nå er fattige og saktevoksende. India er ikke definert ennå. Vesten som er EU, U.S., Australia, Kanada, UK, New Zealand, samt østasias 3 store rike demokratier Japan, Syd Korea og Taiwan, vokser akseptabelt. For øyeblikket er denne vestlige verden sterkest. Et slikt geopolitisk syn på verden burde være historie, og vi burde være på vei inn i en likhetsfase med jevn oppbygging for alle. En forutsetning som den intense økonomiske konkurransen er ikke annet enn bananrepublikk tenking.

Økonomisk kamp og produksjon er det som teller for å vinne i verden

Vi lever i en kampsituasjon. Vesten produserer mye mer verdifulle varer enn Østen, forsker mer enn alle de andre, og Vesten har kontroll over det økonomiske systemet. Valutaen er dollar, de tekniske betalingssystemen er vestlige. Vestlige talsmenn hevder at i det lange løp vil overtaket komme fra teknologi og kompetanse, og her vil Vesten vinne. Vi har mindre folk enn Østen, men da importerer vi bare de beste fra andre steder.

Men Østen utvikler seg, utnytter sine strategiske fordeler, de har mange ressurser, et ekstremt produksjonsapparat, og utvikler seg stadig. Halvlederindustrien i Kina og Russland vil bli stadig bedre, i hvert fall sett i 50-års perspektiv.

Å presse USA ned og andre opp er ikke løsningen. Livet på Jorda må vendes i en positiv retning. Det første er at aktiviteten på Jorda ikke kan bygges på en økonomisk kampsituasjon grunnlagt på amerikansk militær overlegenhet. Økonomisk kampvilje og evne må balanseres, dialoger må etableres, alle må forsøkes dratt inn i en positiv utvikling, nye tanker og systemer for mellomstatlig aktivitet må etableres. Kanskje store stater som er i stand til å bygge imperier er vår verste fiende i det å bygge en bedre verden. Geopolitikk uten geografisk tilknytning er ut. Basis kan være gode naboforhold for naboer over hele verden, og så tar vi det derfra.

Tiden for en verden som en primitiv bananrepublikk med rå militærmakt i bånn må endelig være over. Det er tid for dialoger.