Artikler > Natur

Sentralbankenes rentefokus mot inflasjon er primitiv

Av Einar Eldøy 14.2.2024

Ensidighet i den økonomiske politikken er fordummende

Inflatere er å blåse opp. Sannheten er at vi har inflasjon, og vi har ikke inflasjon - situasjonen er slett ikke enkel og oversiktlig. Sentralbankenes virkemiddel over hele verden for å bøte på inflasjonen er renteøkninger. Den økonomiske aktiviteten i et land er omfattende, komplisert der mange faktorer virker inn. Alt mulig kan gjøres for å dempe prisstigning, men det omtales ikke. Renteøkning utbasunert fra verdens sentralbanker på samme tid og i samme mengde er det som virker. Eller kanskje nivået på det sentralbankene gjør bør nyanseres og heves og sees i sammenheng med andre tiltak i en aktiv økonomisk politikk.

Rente synes å få all oppmerksomhet som virkemiddel - det er det eneste ene. Men økonomisk poltikk styrt av et enkelttiltak på denne måten er åpenbart overforenklet. Med stor kompleksitet der mange land ikke er sammenlignbare i det hele tatt så er det overalt rentevåpenet som tas i bruk. En økonomisk poltikk bør styres mer direkte mot problemområder, på en differensiert måte og i forhold til de konkrete forhold som forårsaker inflasjonen. Eller kanskje det er helt andre faktorer som burde få oppmerksomhet. Eller - ja, tenk om det er sant: Det hele er et spill - for å avlede vår oppmerksomhet fra virkeligheten.

Å håndtere inflasjon krever ofte en mer nyansert tilnærming enn bare renteøkninger

Det er flere andre parametere og strategier som kan tas i betraktning for å adressere inflasjonspresset på en mer differensiert måte:

  • Makroprudentiell regulering: Sentralbanker og andre myndigheter kan innføre regler og forskrifter som begrenser risikable aktiviteter i finanssystemet, som overleverage eller høy risiko for kredittgjeld, for å dempe inflasjonspresset som kan oppstå fra en overopphetet økonomi.

  • Valutapolitikk: En sterk nasjonal valuta kan bidra til å redusere inflasjonen ved å gjøre importvarer billigere. Sentralbanker kan implementere politikk for å påvirke valutakursen, for eksempel å kjøpe eller selge sin egen valuta på valutamarkedet.

  • Fiskalpolitikk: Regjeringer kan bruke skatte- og avgiftspolitikk for å styre etterspørselen og dermed påvirke inflasjonen. Økt skattlegging eller reduksjon av offentlige utgifter kan redusere etterspørselen og dempe inflasjonen.

  • Lønns- og arbeidsmarkedsforhold: Sentralbanker og myndigheter kan samarbeide med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner for å moderere lønnsveksten og unngå at lønnsøkninger bidrar til inflasjonspress.

  • Prisregulering: På kort sikt kan prisreguleringer brukes til å begrense inflasjonen innen spesifikke sektorer, selv om dette ofte har begrensninger og bivirkninger.

  • Innovative pengepolitiske verktøy: Sentralbanker kan utforske alternative verktøy, som kvantitative lettelser (kjøp av finansielle eiendeler), målrettede langsiktige refinansieringsoperasjoner (LTROs), eller negativ rentepolitikk for å påvirke inflasjonen på andre måter enn bare gjennom endringer i rentenivået.

  • Inflasjonsmål med fleksibilitet: Sentralbanker kan ha inflasjonsmål som tillater en viss grad av fleksibilitet i forhold til inflasjonens tidshorisont og måltoleranse.

  • Makroøkonomisk overvåkning og analyse: Kontinuerlig overvåking av makroøkonomiske indikatorer og sektorspesifikke data kan bidra til å identifisere inflasjonspress fra forskjellige kilder, slik at tiltak kan målrettes mer presist.

  • Samordning av politikk: En samordnet tilnærming mellom pengepolitikk, fiskalpolitikk og andre økonomiske politikkområder kan være mer effektiv for å håndtere inflasjon enn isolerte tiltak.

Det er viktig å huske at ingen av disse tiltakene er uten bivirkninger eller begrensninger, og at den beste tilnærmingen ofte avhenger av de spesifikke forholdene i en gitt økonomi. Å ha et bredt spekter av verktøy og strategier til disposisjon kan være nødvendig for å håndtere inflasjonselementer på en effektiv og bærekraftig måte.

Internasjonalt koordinerte renteøkninger

Den logiske sammenhengen bak at mange land justerer renten på samme måte til samme tid, kan forklares ved flere faktorer:

  • Internasjonal økonomisk integrasjon: Globaliseringen har ført til økt økonomisk integrasjon mellom land. Økonomiske hendelser i ett land kan ha betydelige virkninger på andre land gjennom handel, finansmarkedene og andre kanaler. Derfor, når en stor økonomi endrer sin pengepolitikk, kan dette påvirke resten av verden, og andre land kan velge å reagere for å tilpasse seg disse endringene.

  • Sammenkoblede økonomiske svingninger: Økonomier over hele verden er ofte utsatt for lignende svingninger, som lavkonjunkturer eller oppgangstider. Dette skyldes ulike faktorer som handelssammenhenger, internasjonale investeringer og globale markedsdynamikker. Når økonomiene opplever lignende utfordringer, kan det være en felles forståelse for behovet for koordinerte tiltak, inkludert pengepolitikk.

  • Internasjonale finansmarkeder: Investorer og finansmarkedene reagerer på endringer i pengepolitikken i forskjellige land, og dette kan påvirke valutakurser, rentenivåer og kapitalstrømmer. Sentralbanker kan derfor være oppmerksomme på hvordan deres handlinger vil bli tolket og reagert på internasjonalt, og de kan ta hensyn til dette når de former sin egen politikk.

  • Internasjonale institusjoner og avtaler: Internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og G20 kan spille en rolle i å koordinere økonomisk politikk på globalt nivå. I tillegg kan avtaler som Basel-avtalene om bankregulering og WTO-regler om handel påvirke hvordan land tilpasser sin økonomiske politikk.

  • Konkurrerende hensyn: I tillegg til å reagere på felles økonomiske utfordringer, kan land også ha lignende økonomiske mål og hensyn som de ønsker å oppnå gjennom pengepolitikken, for eksempel å stabilisere inflasjon, opprettholde økonomisk vekst og sikre finansiell stabilitet.

Samlet sett fører disse faktorene til at sentralbanker i ulike land ofte endrer rentenivået på omtrent samme tidspunkt og i samme retning for å tilpasse seg felles økonomiske forhold og påvirke globale økonomiske variabler.

Er renteverktøyet mer effektivt enn andre tiltak?

Spørsmålet om hvorvidt renteverktøyet er mer effektivt enn andre tiltak er komplekst og avhenger av mange faktorer, inkludert den aktuelle økonomiske situasjonen, målene til sentralbanken, og tilgjengeligheten av alternative verktøy. Her er noen viktige punkter å vurdere:

  • Rentens påvirkning på økonomien: Endringer i rentenivået kan ha en direkte og betydelig innvirkning på forbruk, investeringer, og boligmarkedet. Lavere renter kan stimulere låneaktivitet og øke etterspørselen, mens høyere renter kan dempe aktiviteten. Dette gjør renten til et kraftig verktøy for å påvirke økonomien.

  • Tidspunkt og hastighet på effekten: Renten har vanligvis en viss tidslag før effekten av endringer blir fullt realisert i økonomien. Dette kan variere avhengig av markedets respons og andre faktorer. I noen tilfeller kan det ta flere måneder eller til og med år før rentepolitikken får full effekt.

  • Bivirkninger og begrensninger: Mens rentepolitikk kan være effektivt for å oppnå visse mål, kan det også ha bivirkninger og begrensninger. For eksempel kan lavere renter føre til risikoopptak og spekulasjon i finansmarkedene, eller til og med bidra til bobler i eiendoms- eller aksjemarkedene. På samme måte kan høyere renter bremse økonomisk vekst og føre til økt gjeldsbelastning for husholdninger og bedrifter.

  • Andre verktøyers effektivitet: Andre økonomiske verktøy, som fiskalpolitikk, makroprudentielle tiltak, valutapolitikk og andre innovative pengepolitiske verktøy, kan også være effektive for å oppnå visse mål og adressere spesifikke økonomiske utfordringer. Disse verktøyene kan være spesielt nyttige når rentenivået allerede er nær null, eller når det er behov for målrettede tiltak for å adressere spesifikke sektorale eller strukturelle problemer.

I sum avhenger effektiviteten av renteverktøyet av konteksten og de spesifikke målene til sentralbanken, samt en helhetlig vurdering av tilgjengelige verktøy og deres potensielle konsekvenser. Det er derfor viktig for beslutningstakere å vurdere en rekke faktorer og ta en balansert tilnærming til økonomisk politikk.

Et inflasjonsmål er ikke alt eller er ikke nok?

Ett inflasjonsmål er nå tilstrekkelig for å måle utviklingen i en økonomi. Men det kan være bedre med flere inflasjonsmål og tiltak rettet mot de største delene av en økonomi. Å ha ett inflasjonsmål kan være en nyttig retningslinje for å styre pengepolitikken, men det kan være tilfeller der det er hensiktsmessig å ta hensyn til flere inflasjonsmål eller andre økonomiske variabler.

Her er noen grunner til hvorfor det kan være fordelaktig å vurdere flere inflasjonsmål og tiltak rettet mot forskjellige deler av økonomien:

  • Sektorale forskjeller: Forskjellige deler av økonomien kan oppleve inflasjon på ulike måter og i ulik grad. For eksempel kan inflasjonen i boligpriser eller helsevesenet være betydelig annerledes enn den generelle inflasjonen målt ved forbrukerprisindeksen (CPI). Å ha flere inflasjonsmål kan tillate bedre overvåking og respons på slike sektorale forskjeller.

  • Målretting av inflasjonsforventninger: Å ha flere inflasjonsmål og tiltak rettet mot forskjellige deler av økonomien kan bidra til å forme inflasjonsforventningene mer nøyaktig. Dette kan være spesielt viktig for å unngå at inflasjonsforventningene løper løpsk i spesifikke sektorer eller geografiske områder.

  • Stabilitet og bærekraftighet: Å fokusere utelukkende på ett inflasjonsmål kan føre til at andre økonomiske variabler, som arbeidsledighet, økonomisk vekst eller finansiell stabilitet, blir oversett. Å ta hensyn til flere mål kan bidra til å fremme en mer balansert og bærekraftig økonomisk utvikling.

  • Fleksibilitet i politikkformuleringen: Ved å ha flere inflasjonsmål kan sentralbanken tilpasse sin politikk mer presist til de spesifikke utfordringene og dynamikkene i økonomien. Dette kan tillate mer fleksibilitet i beslutningsprosessen og bedre respons på skiftende forhold.

  • Kompleksitet i økonomien: Økonomier er ofte komplekse systemer med mange interaksjoner og variabler. Å ta hensyn til flere mål kan bidra til å fange opp denne kompleksiteten og gi et mer nyansert bilde av økonomiens tilstand og utvikling.

I sum kan det være situasjoner der det er hensiktsmessig å vurdere flere inflasjonsmål og tiltak rettet mot forskjellige deler av økonomien for å oppnå mer effektiv og balansert økonomisk politikk. Det er imidlertid viktig å balansere dette med behovet for klarhet, konsistens og enkelhet i politikkformuleringen. I bunn av alt bør det finnes en omforent stabil økonomisk politikk som går sin vante gang med små nødvendige justeringer. Det er en katastrofe når renter går fra negativt til mer enn 10%. Det er helt unødvendig..

Photo by Tom Fisk