Verden endrer seg fundamentalt i ny deglobalisert verden

Det er mange ledere i verdens land som er på linje med Trump, og vil ta "produksjonen" hjem. Det dreier seg om mer enn "produksjonen". Vi lever i en tid med fundamentale endringer i verdens økonomiske og politiske systemer. Norge må ta styringen over sin egen framtid før vi forsvinner inn i en stor allianse og nulles ut. Å gi fra seg mer makt til EU og NATO er ikke fremtidsrettet.

Det norske folk har offisielt hatt makta, dette er kraftig tynnet ut gjennom praksis som har utviklet seg, og det er på tide ta grep for å beskytte det norske folks situasjon. Et bredt folkestyre var en gang et ideal, men nå er det borte og må tas tilbake. En 30-40 år lang æra med hysterisk globalisering er over, og vi står ved inngangen til en ny geopolitisk epoke. Med globalisering er veien til tap av kontroll over egen situasjon reell.

Dette er en tid for å stille de store spørsmålene: Hva kommer etter globaliseringens storhetstid? Hvordan tilpasser Norge seg en verden preget av deglobalisering og økt proteksjonisme? Har de som stiller opp på møtene i World Economic Forum forstått at globaliseringens og forumets dager er talte?

Globaliseringens arv er sterk konsentrasjon av produksjon og lange handelsveier

Fra omtrent 1980/1990 til 2010/2023 opplevde verden en intens global integrasjon. Produksjonsanlegg ble flyttet og delt opp, det ble bygget store "sourcing"-systemer, arbeidskraften ble omplassert, og store handelsoverskudd ble akkumulert av store økonomier som Kina, Japan og Tyskland. Globaliseringens drivkrefter skapte enorme gevinster, men også betydelige kostnader, spesielt for land som mistet produksjonsarbeidsplasser og opplevde sosial uro. I løpet av denne perioden ble Kina “verdens produsentland" sammen med noen andre land som Vietnam, Thailand, og skapte store handelsoverskudd som det brukte til å kjøpe verdipapirer i US-dollar og til strategiske investeringer.

For mange land førte denne prosessen til politiske sjokkvalg og økt misnøye blant befolkningen. Fenomener som Donald Trumps valgseier, Brexit og fremveksten av nasjonalistiske ledere kan i stor grad forklares med de smertefulle omstillingene globaliseringen krevde.

Nå kan det gå mot slutten på lange handelslinjer og produksjon i fremmede land

Deglobaliseringen representerer et skifte der land tar tilbake kontrollen over egne produksjonsprosesser. Verdensøkonomien beveger seg mot kortere handelsveier og økt vektlegging av nasjonal selvforsyning. USA har allerede begynt å sikre seg gjennom økt proteksjonisme og hjemhenting av produksjon, og andre land følger etter. Trump vil ha MAGA med mer amerikansk produksjon.

En viktig årsak til denne utviklingen er sårbarheten i globale forsyningskjeder. Virus-epidemier, politiske konflikter, kraftige uvær og militære trusler har vist hvor risikabelt det er å være avhengig av leverandører på andre kontinenter. Som en konsekvens prioriterer flere land produksjon innenfor egne grenser for å sikre stabilitet og kontroll.

Norge i den nye epoken

For Norge betyr deglobaliseringen at vi må ta en grundig gjennomgang av hvordan vi organiserer vår økonomi og handel. Med betydelige handelsoverskudd fra olje og gass har Norge vært en liten, men velstående aktør på den globale scenen. Men i en verden preget av økt proteksjonisme og kamp om ressurser, kan det bli nødvendig å tenke nytt.

Hjemhenting av produksjon skaper ro, men kan koste noe mer

Norge må vurdere hvilke sektorer det er strategisk viktig å bygge opp nasjonalt. Dette handler ikke bare om å sikre arbeidsplasser, men også om å redusere risikoen for avhengighet av ustabile leverandører. Med flere nasjoner som vil matche tiltakene fra USA, kan det bli friksjoner.

Innovasjon og omstilling er vi best på

Som en liten og åpen økonomi må Norge fortsette å satse på sine naturfordeler, teknologi, utdanning og forskning. Vi må være tilstrekkelig konkurransedyktige i en verden der innovasjonsevne og finansieringsevne blir avgjørende for å lykkes. I tillegg må vi vite hva vi skal prioritere: Selvstendighet, frihet, egalitet.

Oljeformuen kan fungere som buffer, og Oljefondet gir Norge en unik fordel i denne overgangen. Fondet kan brukes til å finansiere omstillingstiltak, styrke velferden og investere i ny teknologi som kan sikre langsiktig vekst.

Geopolitisk posisjon flyttes over på bedre balanse

Norge må også ta stilling til sin rolle i det nye verdensbildet. Skal vi søke tettere samarbeid med EU eller fortsette som en selvstendig nasjon i periferien av Europas store stater? Dette vil være en avgjørende beslutning for vår fremtid, men det er klart at EU sluker de små, eller setter dem på sidelinjen. Militære allianser er som et blylodd å bære - de leder til katastrofe for de små. De nye strategiske initiativene som BRI i nordområdene blir viktige. Her kommer også Trumps Grønlandsinitiativ inn når den nye nordlige veien fra Asia til Europa og USA skal lages.

Kampen mellom markedsøkonomi og styrt økonomi

En av de store spenningene i den nye epoken er brytningen mellom markedsøkonomier og styrte økonomier. Markedsøkonomiene, med sin evne til å innovere og tilpasse seg, har historisk sett vist seg å være overlegne når det gjelder å skape velstand. Samtidig gir kommandoøkonomier som Kina en sterk strategisk styring som kan være effektiv i å sikre store nasjonale mål.

Norge må finne sin plass i denne utviklingen. Vårt demokrati, inntekstutjevning, velferdsmodell og åpne markedsøkonomi gir oss sterke prinsipper, men vi må også være strategiske i våre valg.

Veien videre krever åpen diskusjon mellom alle aktører

Den nye epoken representerer både utfordringer og muligheter for Norge. Vi står overfor store spørsmål om omstilling, produksjon og samarbeid. Hvordan vi svarer på disse spørsmålene vil forme Norges fremtid i flere tiår fremover. En ting er sikkert: Vi må være forberedt på å ta oss fram i en verden der gamle sannheter er i ferd med å dø, og nye realiteter krever handling. En ting er sikkert: Nå blir det endringer, og vi må stille opp.

Det er fint å høre til i Norge. Jeg liker størrelsen på landet, vi har mye, det er rommelig her, naturen, folket, og å være en del av et lite land land betyr noe for fellesskapsfølelsen. Norge har siden 1945 lagt seg inn under USAs brede strategi for å styre Europa økonomisk, militært og finansielt. Det siste trikset er økte militær utgifter og militær avhengighet. Dette er ikke bærekraftig, og tjener ikke våre interesser på sikt.

Photo by Vivek Tedla