Artikler > Økonomi

Klimaarbeidet kan ikke fullføres det koster for mye

Av Einar Eldøy 05/11/21 02:11

Ideen om bedre klima mangler ledelse og handlingsplaner

Klimakonferansen COP-26 (2021) er avholdt, og deltakernes manglende autoritet og faglige nivå er avslørt igjen. Mangel på vedtak, forpliktelser, myndighet, tomheten lyser mot oss. Verden har ikke myndigheter som kan ta de beslutninger som trengs. De årlige COP konferansene er uten betydning, de enkelte land vrir seg unna forpliktelser. Det grønne skiftet har ikke startet og det er ikke klart hva det skal bli - temperaturmålet er bare et tomt tall. Begrepet null utslipp sniker seg inn bakveien.

Norge har lovfestet et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Det kommer ikke til å skje. Situasjonen er at status ikke er mulig å beregne, og utviklingen er heller ikke mulig å beregne. Miljømyndigheter sier at arbeidet med å utvikle en lavutslippsstrategi for 2050 er igangsatt. Jeg sier: heia, heia, stå på.

Samlet produksjon i verden av moderne fornybar energi som vannkraft, vind, sol, geotermisk, bølger, biomasse til oppvarming og elektrisitet var under 15% i 1970. Det er nesten det samme i dag (2021). Ingenting har skjedd siden 1970. De energikildene verden bruker mest er fremdeles energisterke fossile brensler som olje og kull. Dette vil fortsette, ingenting tyder på noe annet. Framveksten av en oljeindustri har vært sentral i dette, og den kan av praktiske åpenbare grunner ikke legges ned uten svære konsekvenser og kostnader. Norge og noen andre land er spesielle med sin dominerende elektriske vannkraft. Blant annet Frankrike og USA har atomkraft som de må fortsette med.

Et elektrisk drevet samfunn ikke mulig ennå

Den grønne veksten er ikke kommet i gang, det er ingen handlingsplaner, det er ingen forpliktelser og ingen styrer arbeidet og følger opp. Verden bruker fossile brensler som før. Vindmøllene stopper når det ikke blåser.

Et klimaarbeid forsterket med det nye begrepet null utslipp eller netto null vil kreve nedlegging eller vesentlige endringer for all tradisjonell industri i store deler av verden. Det er selvsagt ikke mulig.

En konsekvens er at vår verden skal tvinge fram en overgang fra energisterk energi til energisvak energi. Olje, kull og naturgass skal bort, alt skal bli elektrisk basert på sol, vind, bølger, geotermisk kraft, samt jokeren hydrogen hvis den blir billig nok. Alle vet at vi ikke klarer å skaffe nok energi til å lage all denne elektrisiteten. Omleggingen vil kreve mye, mye penger, blant annet til ny infrastruktur i de fleste land. En slik overgang har aldri vært gjort før og vil bli ekstremt kostbar. Ja, det vil kreve mer penger enn det verden har.

Kinas president Xi vil bestemme alt selv

Store Kina er ikke med på et felles klima-arbeid, for de har egne ideer. De har de største utslippene av klimagass, men lider under uren luft, ørkendannelser og vannmangel. Kina vil styre alt selv, og kan gjøre det som trengs i sitt eget veldig store land. Nå åpner de kraftverk basert på kull og olje, for en energimangel kan stoppe velstandsutviklingen og veksten deres. De kan dessuten ha planer om ny politikk i verden, en politikk der de er mer ledende enn nå. Russland og India er heller ikke med, alle tar lett på klima-saken.

Omlegging til bærekraftig energiproduksjon vil ødelegggen økonomiene i en rekke land, fordi kostnadene med et slikt konsept er enorme. Når Kina ikke deltar vil deres kostnader være lavere enn våre, og vår verden kan bli utkonkurrert.

Netto null er et farlig konsept

Netto null utslipp framstår som farlig for vår framtid. Det vi ser nå er at markeder skal gjøres kunstige med hjelp av skattebetalernes penger. Grønne teknologier skal fremmes uansett logikk og kostnad. Ingen regnestykker er gjort, konsekvensanalysene mangler, det finnes ikke framdriftsplaner. Samfunnene i vår del av verden skal overlates til en tynn flyt av grønn energi som det er altfor lite av. Da kommer mange flere briter enn vanlig til å fryse ihjel i sine hjem.

Det formelle i denne enorme prosessen mangler fullstendig. Hvem skal bestemme at dette skal skje, hvem har myndighet, hvem lager nasjonale handlingsplaner, hvem har pengene? Er vitenskapen bak dette i det hele tatt sann?

Neste konferanse COP-27 i Sharm El-Sheik trenger et friskt syn på saken. Åpenhet og alternativer samt praktisk sans må til. Den virkelige verden er grunnlaget for alt.