Artikler > Økonomi

Inntektene fra Norges ressurser er ikke riktig fordelt

Av Einar Eldøy 3.1.2024

Fattigdom et av resultatene av at land- og natur-ressursene er urettferdig fordelt

Det er innført grunnskatt for fiskeoppdrett og vannkraftproduksjon i Norge. Det er nå riktig å gå videre med å utvikle dette, forstå hva dette dreier seg om og hvor langt vi skal gå. Det dreier seg om ulik velstand for innbyggerne, hvorfor vi har det, om det behøver være slik og hvilke mekanismer som er styrende. Det ligger potensielt et grunnlag for et bedre og mer rettferdig skattesystem i tenkingen om skatt på leie av land - grunnrente. Det kan gi god fordeling og effektiv bruk av ressurser.

La oss ta et tak for det velstående effektive egalitære Norge

Det er viktig å sette fokus på den generelle velstand i samfunnet vårt, spesielt hvorfor vi tillater at fattigdom kan oppstå. Vi har generelt hatt velstand i landet, men nå kommer begrepet fattigdom inn i samtalene i de tusen hjem.

Det er viktig å innse at fattigdom er et resultat av landmonopolisering og urettferdig fordeling av ressurser. Landeier monopolisme, spesielt i urbane strøk, gjør at landprisene stiger enormt, og eierne av ressursen land blir rike. Det skjer på bekostning av alle som ikke eier land, men trenger å bo der.

Belysning av årsaker til ulikhet i samfunnet, spesielt fattigdom

Fattigdom skyldes derfor ikke individuelle feil, men er et resultat av samfunnets urettferdighet og systemiske feil. Land, en ressurs som alle er avhengige av, er blitt gjort til privat eiendom, og dette fører til en ujevn fordeling av rikdom og makt. Mange greier seg godt i et slikt system, men boligprisene i urbane strøk er svært høye. Folks økonomi blir presset, de må passe nøye på og noen blir fattige på grunn av systemets svakheter.

Utgangspunkt: Fattigdom er en forbrytelse begått av samfunnet

Fattigdom blir ikke sett på som en forbrytelse i seg selv, men heller som et resultat av kriminell urettferdighet fra samfunnet. Selv de rike lider under virkningene av fattigdommen, da den forgifter samfunnet som helhet. Det er ikke mangel på ressurser, men urettferdig fordeling som fører til denne situasjonen.

Fattigdom er ikke et naturlig fenomen, men en konsekvens av sosial urettferdighet, spesielt knyttet til kontrollen over landressurser. Privat eierskap av land og andre naturressurser kan kritiseres fordi det gjør noen få i stand til å kontrollere en ressurs som er avgjørende for alles livsgrunnlag. Et argument er at slik kontroll over land resulterer i en form for slaveri, der de som eier landet har makt til å diktere vilkårene for de som må leve på det.

LA OSS FORETA EN OVERGANG til beskatning av landverdier

Løsningen er å endre skattesystemet og flytte fra beskatning av arbeid og kapital til beskatning av landverdier. Dette vil bidra til en mer rettferdig fordeling av ressurser og redusere land- og ressurs-monopolisering, uten behov for dramatiske endringer eller voldsomme omveltninger.

Et viktig poeng er at fattigdom ikke er uunngåelig, men et resultat av menneskelig urettferdighet og systemiske feil. For å løse problemet med fattigdom, må samfunnet adressere den urettferdige kontrollen over landressurser og omfordele rikdom på en mer rettferdig måte. Alle skal ha en del.

Det er fint mulig å gå fra dagens system til et landbasert system for skatt

Overgang fra dagens system krever omfattende endringer på flere nivåer i samfunnet. Landmonopolisering og urettferdig fordeling av ressurser er rådende nå. Et rettferig samfunn må ha et system med rettferdig fordeling av land og ressurser.

Her er noen trinn som kan vurderes:

  1. Endre skattesystemet: Beskatning av landverdier ved å flytte fra beskatning av arbeid og kapital til beskatning av landverdier. Dette vil stimulere til mer effektiv bruk av land og redusere spekulasjonog oppblåste verdier i landeiendom.

  2. Omfordeling av ressurser: Gjennomføre landreformer ved å iImplementere politikk som sikrer en mer rettferdig tilgang til og fordeling av land. Dette kan inkludere reguleringer for å begrense landoppkjøp av enkeltpersoner eller selskaper.

  3. Økt offentlig bevissthet og politisk handling: Utdanning av offentligheten for å øke bevisstheten om problemet med landmonopolisering og urettferdig fordeling av ressurser. Kunnskap kan gi støtte for endring.

  4. Politisk engasjement: Fremme kunnskap blant politikere og partier for å få støtte for reformer knyttet til rettferdig fordeling av land og ressurser.

  5. Gradvis implementering: Starte med pilotprosjekter eller regionale initiativer for å vise effektiviteten og fordelene ved en slik omlegging før det rulles ut nasjonalt eller globalt.

  6. Internasjonalt samarbeid: Samarbeide med andre nasjoner for å adressere problemet med landmonopolisering på et globalt nivå.

  7. Reguleringer og lovgivning: Implementere reguleringer som begrenser størrelsen på landeiendommer eller som pålegger restriksjoner på landoppkjøp for å forhindre konsentrasjon av landressurser.

  8. Sosial og økonomisk støtte: Implementere programmer for å støtte lavinntektsfamilier og samfunn som er hardest rammet av urettferdig landfordeling for å redusere de umiddelbare konsekvensene av økonomisk ulikhet.

Norge har tatt det første skritt - nå må vi ta flere

En slik overgang vil kreve betydelig politisk vilje, offentlig støtte og tverrsektorielt samarbeid. Det er en kompleks prosess som krever grundig planlegging, implementering og evaluering for å sikre bærekraftige og rettferdige resultater.

Fritt etter Henry Georges bok: Poverty is Crime

Photo by eberhard grossgasteiger